Det som ble igjen

Det fins ingen skademeldingsskjema for sånt som dette. Det er det første jeg har å si om det året. Jeg har fylt ut skademeldinger halve livet, tre gjennomslag, hva som ble skadet, hvor, under hvilke omstendigheter, og det fins ikke det skjemaet som har rubrikker nok for to menn som var glade i hverandre i åtte år og så ikke fikk det til lenger. Man får ordne papirene selv. Dette er papirene.

Vi gikk fra hverandre i mai, Eirik og jeg, etter åtte år og to leiligheter og en pandemi, og det var ingen som var utro og ingen som løy og ingen som drakk, og det er den vanskeligste sorten. Når det fins en forbrytelse, fins det en historie å fortelle, folk nikker, de skjønner, den jævelen, si. Men vi hadde ingen jævel å by på. Vi hadde bare to folk som ville hverandre vel og litt etter litt ville det fra hvert sitt rom. Prøv å fortelle det på en fest. Folk ser på deg som om du har avbrutt en god film midtveis av vranghet. Men dere hadde det jo fint, sier de. Ja, sier jeg. Det hadde vi. Det var ikke det det sto på.

Jeg skal prøve å fortelle det ordentlig, i riktig rekkefølge, selv om sånt ikke har noen riktig rekkefølge, det har bare en slutt som lyser bakover og farger alt som var.

Hvis jeg skal sette en dato på begynnelsen av slutten, og det skal man ikke, men jeg gjør det likevel, så var det en søndag i februar året før, da Eirik la avisa fra seg midt i søndagsrutinen og sa: Kan vi snakke om framtida?

Det er en setning med to nivåer, som all viktig tale i et samliv. På overflaten er den en invitasjon. Under er den en rapport: Vi snakker aldri om framtida, og jeg har merket det lenge, og nå har jeg tenkt ferdig alene og kommer til deg med saken ferdig utredet, og det burde uroe deg.

Eirik ville framover. Det var ikke nytt, det hadde ligget i ham hele tida, sånn det ligger i folk fra ordentlige familier, en grunninnstilling om at liv skal ha retning, at man er på vei et sted, at neste stasjon skal annonseres i god tid. Han ville ut av toromsen. Han ville ha hus, eller i det minste rekkehus, gjerne Nesodden, det gikk ferge, han hadde sett på ferga som andre ser på reisebrosjyrer. Og han ville, og nå kommer det store, han ville ha unger. Fosterhjem, sa han. Vi to. Han hadde lest om det, lenge, i smug, sånn jeg en gang leste andre ting i smug, det er visst det man gjør i et samliv, leser sitt eget i skjul og velger tidspunkt for framleggelsen. Han hadde til og med vært på et informasjonsmøte. Alene. Det gjorde vondt på en presis liten måte, det der. Han hadde sittet på et informasjonsmøte alene og hørt om unger som trenger folk, og så hadde han gått hjem til mannen sin og sagt ingenting, i tre måneder, fordi han visste hva ansiktet mitt kom til å gjøre.

Og ansiktet mitt gjorde det. Jeg kjente det selv, innenfra, hvordan det stengte, rullegardin ned, butikken safes. Jeg sa ikke nei. Jeg sa noe verre, jeg sa: Vi får se. Jeg sa: En dag, kanskje. Jeg sa: Kan vi ikke ha det som vi har det litt til? Og Eirik så på meg lenge, og så nikket han og tok opp avisa igjen, og det var det. Det var hele krisa. Ingen hevet stemmen. Vi spiste egg. Men noe hadde blitt sagt og noe hadde blitt hørt, og begge deler var andre ting enn ordene.

Jeg har brukt år på å skjønne hva det var i meg som stengte, og jeg skal ikke late som jeg er ferdig med regninga, men noe av det kan jeg gjøre rede for. Det var ikke ungene. Unger er det beste jeg vet, jeg var på god vei til å bli sånn manns-tante for halve Marihøna, det var meg de ville ha til å bygge ting når vi var på sommerfestene. Det var det andre. Det var framtida som sjanger. Jeg kommer fra folk som ikke planla, som ikke våget å planlegge, som satte poteter og så an været. Og så hadde jeg mine egne år på toppen, årene i skapet, da framtid var noe jeg aktivt ikke tenkte på, for enhver framtid jeg kunne se for meg fra det skapet var enten løgn eller katastrofe, så jeg lærte meg å leve i presens, det var overlevelse, det var lurt da. Det er det som er felle med overlevelsesstrategier. De sier ikke fra når faren er over. De blir sittende ved rattet.

Eirik planla framover fordi han var elsket som barn. Jeg planla ikke fordi jeg var redd som barn. Og i åtte år hadde de to systemene bodd sammen og dekket for hverandre, hans retning, min tilstedeværelse, han dro oss framover, jeg holdt oss her, og det hadde vært et helt samliv, det hadde vært et godt et. Men så kom det året da alt sto stille, hele verden i presens, og da var det ikke bruk for den som holdt oss her lenger. Her var alt som fantes. Og den som ville framover, sto og stanget i en stengt dør i en toroms på Tøyen, med mannen sin som dørvakt.

Pandemien skal ha sitt eget avsnitt, for den var med i dette, ikke som årsak, men som forsterker. Den var det for alle, tror jeg. De som skulle vært sammen, ble mer sammen, og de som skulle gått fra hverandre, fikk det bevist.

Marihøna stengte, og Eirik satt i stua med hodetelefoner og hadde samlingsstund på skjerm med treåringer, det er det mest rørende og mest meningsløse jeg har vært vitne til, en voksen mann som synger Hjulene på bussen inn i en laptop mot tretten frosne småbilder. Lageret mitt, jeg hadde begynt på lager da Ståle solgte firmaet, permitterte i to runder, og jeg gikk hjemme i ukesvis med dagpenger og skjermtretthet på andres vegne. Vi var to voksne menn i femtito kvadrat med hver vår uro og ingen steder å gjøre av den. Vi gikk turer. Herregud, som vi gikk turer. Hele Oslo gikk turer det året, byen var full av par som gikk og gikk som om de lette etter noe de hadde mistet på veien, og det var akkurat det de gjorde, alle sammen.

Femtito kvadrat med to bekymrede menn i, det gjør noe med et hus. Vi utviklet soner uten å avtale det, han hadde stua til klokka tolv, jeg hadde den etterpå, han hadde hodetelefoner til jobb, jeg hadde kjøkkenet og balkongen, som var halvannen kvadratmeter og vendt mot bakgården, og der sto jeg det året og lærte meg å være ute uten å gå noe sted, det skulle vise seg å bli nyttig kompetanse senere i livet, jeg visste det bare ikke da.

Vi hamstret ikke dopapir, det skal vi ha, men vi hamstret hver på vårt vis. Eirik hamstret prosjekter, det var surdeig, selvfølgelig, hele det landet luktet surdeig det året, og så ble det verre, det ble spirekasser i vinduskarmen og et vevkurs på nett og en periode med kefir som jeg fortsatt ikke er ferdig med å tilgi, det sto krukker og gurglet i kjøkkenet vårt som noe fra en billig skrekkfilm. Og jeg hamstret taushet. Jeg satt på den vesle balkongen med kaffe og så ned i en bakgård der en pensjonist luftet en hund fire ganger om dagen, samme runde, rundt et tørkestativ, og jeg kunne sitte der en time av gangen, og når Eirik spurte hva jeg tenkte på, sa jeg ingenting, og det var sant, og det var det som var galt. Det fantes en gang en tid da jeg fortalte ham alt jeg ikke fortalte noen andre. Nå satt jeg og øvde meg på alenehet mens jeg ennå var to. Kroppen vet sånt før hodet. Kroppen begynner pakkinga i god tid.

Det var på en av de turene, langs Akerselva i november, at Eirik sa den setningen jeg siden har målt mye annet mot. Vi hadde gått i taushet en stund, ikke vond taushet, trodde jeg, bare taushet, og så sa han, ut i lufta, uten adresse: Jeg har begynt å glede meg til turene er ferdige. Jeg spurte hva han mente. Han var stille lenge, og så sa han: Før gledet jeg meg til dem. Nå gleder jeg meg til de er gjort. Det er det som har skjedd med oss, tror jeg. Vi er blitt noe man får gjort.

Vi gikk hjem og lagde middag og så på noe og la oss, og ingenting mer ble sagt den kvelden, og alt var egentlig sagt. Noe man får gjort. Åtte år, og så ender man som et ærend.

Vi prøvde, det skal stå her, vi prøvde ordentlig. Vi var ikke sånne som lot det skure. Vi gikk til og med i parterapi, og det er et kapittel for seg, og jeg skal fortelle det, for det er både det dyreste og det morsomste jeg har vært med på i sorgens verden.

Terapeuten het Unn og holdt til i et kontor på Majorstua med to like stoler og en boks med papirlommetørklær plassert nøyaktig midt mellom dem, demokratisk snufsing, og hun var god, det skal hun ha, hun var vennlig og nådeløs på samme tid, som en bilkontroll. Første time brukte hun på å la oss fortelle om hvordan vi møttes, det er visst standard, man skal begynne i gullet, og vi fortalte om trappa og platene og lo begge to, og Unn så på oss og sa: Dere er klar over at dere fortsatt er glade i hverandre? Og vi sa ja, det er derfor vi er her, vi vil finne ut om det holder. Og Unn sa noe jeg har tenkt mye på siden. Hun sa: Kjærlighet er sjelden problemet. Folk tror de kommer hit for lite kjærlighet, men de kommer for retning. To folk kan elske hverandre av full kraft og være på vei til hver sin adresse. Da hjelper det ikke hvor mye drivstoff dere har. Da er spørsmålet bare hvem som skal snu, og hva det koster den som snur.

Vi hadde åtte timer hos Unn. Vi gjorde øvelsene. Vi satt med hver vår lapp og skrev hvor vi så oss selv om fem år, klassikeren, og så skulle vi lese høyt, og Eirik leste sitt, og det var hus og unger og en hund og søndager med matpakker på tur, det var et helt fungerende liv han hadde stående ferdig på lager, det var bare å bestille. Og så leste jeg mitt, og på min lapp sto det, og jeg hørte selv hvor tynt det var i det rommet: Sammen med Eirik. Mer hadde jeg ikke skrevet. Unn spurte: Hvor da? Og jeg visste ikke. Hun spurte: Med hvem rundt dere? Og jeg visste ikke. Hun var stille litt, og så sa hun, vennlig, det var det verste, hun sa det vennlig: Du har skrevet et svar med bare én opplysning i. Han er stedet ditt. Men et menneske kan ikke være et sted for et annet menneske over tid. Det er for stor jobb for en person. Det er derfor folk bygger hus og lager familier, det er for å fordele vekta.

Han er stedet ditt. Jeg satt på et kontor på Majorstua og fikk hele min kjærlighets arkitektur tegnet opp på tretti sekunder av ei dame med papirlommetørklær, og hun hadde rett. Jeg hadde gjort Eirik til det Pran var, til det fjorden var, til det stedet der jeg slapp å være redd, og så hadde jeg satt meg til ro der, endelig framme, mens han sto ved siden av og ventet på at vi skulle gå videre sammen, for han var ikke framme, han var ikke et sted, han var et menneske med egne føtter.

Etter åttende time spurte Unn om vi ville ha flere, og vi så på hverandre, og det var Eirik som sa det høyt, han sa: Jeg tror vi er ferdige. Ikke sånn ferdige. Sånn at nå vet vi. Og Unn nikket og sa at det var et av de beste utfallene hun visste om, at folk gikk fra henne med visshet i stedet for våpenhvile, og at vi kom til å skjønne det om noen år. Så tok hun seg betalt, det skal hun også ha, visshet koster elleve hundre kroner timen, og det er billig, regnet i hva uvisshet tar.

Det tok et halvår til, for sånt tar den tida det tar. Man går ikke fra hverandre den kvelden sannheten kommer, man går fra hverandre når begge har båret den lenge nok til at armene er vant til vekta. Vi hadde en god vinter, det er det ingen som tror på, men det er sant, vi var snillere med hverandre den siste vinteren enn på lenge, det er sånn det gjør seg klart til å dø, samliv, det blir mildt til slutt, som februar kan bli mildt, og alle vet hva det mildværet betyr for snøen.

Samtalen, den endelige, tok vi ved kjøkkenbordet en tirsdag i mai, og det var Eirik som begynte, det ble hans jobb, sånn det hadde vært hans jobb å si kan vi snakke om framtida, det er alltid en i et forhold som må være den som sier tingene, og den andre får den letteste og feigeste rollen, som er å vente på det. Han sa: Du vet hva jeg skal si nå. Jeg sa ja. Han sa: Skal jeg si det likevel? Jeg sa ja, for jeg tenkte at en av oss burde høre det høyt, og jeg visste at jeg ikke kom til å klare å si det selv, ikke fordi jeg ikke mente det, men fordi stemmen min ikke hadde noe sted å gjøre av seg.

Så sa han det. Han sa: Jeg elsker deg, og jeg er ferdig. Jeg har prøvd å finne en versjon der begge deler ikke er sant samtidig, og den fins ikke. Du er det beste mennesket jeg kjenner, og jeg kommer til å bli gammel og fortsatt mene det, og jeg kan ikke bo mer i et liv som står stille. Jeg vil ha unger i huset. Jeg vil ha kaos og matpakker og gummistøvler i gangen, og jeg er trettisju, og du vil det ikke, og du kommer kanskje til å ville det en dag, men jeg kan ikke sette livet mitt på vent mens du bestemmer deg, for da kommer jeg til å begynne å hate deg, og du fortjener ikke å bli hatet av meg. Du fortjener å bli husket sånn som du er.

Jeg satt med koppen min. Kaffen ble kald i den, som hos mora mi. Og det eneste jeg fikk sagt, etter lang tid, var: Jeg skulle ønske jeg var laget annerledes. Og Eirik, som gråt nå, han gråt alltid åpent, det var noe av det første jeg elsket ved ham, sa: Ikke si det. Du er ikke laget feil. Vi er bare laget til forskjellige hus. Jeg trodde i mange år at jeg kunne bli din sort, og du trodde du kunne bli min, og det er ingen skam å ha prøvd i åtte år. Det er lenger enn de fleste prøver noe som helst.

Så satt vi der. To menn ved et kjøkkenbord i en by, blant tusen kjøkkenbord i den byen der samme samtale ble tatt det året, og utenfor gikk trikken, og oppe hos naboen gikk en vaskemaskin inn i sentrifugering, og verden brydde seg ikke, og det skal den ha, verden, den lar folk holde på med sitt. Vi ble sittende lenge. Til slutt strakte Eirik handa over bordet, og jeg tok den, og vi ble sittende sånn også, og hvis noen hadde sett inn vinduet, ville de trodd de så to som holdt sammen. Og det var det de så. Man kan holde sammen om en avslutning også. Det er det siste man gjør sammen, og vi gjorde det ordentlig, for vi hadde aldri gjort noe uordentlig, vi to.

Så kom delinga, og her har jeg fagkunnskap, og fagkunnskapen hjalp meg ikke en dritt.

Jeg hadde båret ut hundre samliv. Jeg visste nøyaktig hvordan det gjøres, hvem som skal ha kartongene med dobbel bunn, hvordan man pakker glass, hva man gjør med det som er felles og udelelig. Jeg hadde stått i andres stuer og hørt på hvem kjøpte den-kranglene med profesjonell døvhet. Og så sto jeg i min egen stue, vår egen, og skulle dele et bo, og hendene kunne alt og resten av meg kunne ingenting.

Vi krangla ikke om tingene. Vi hadde ikke det i oss, og dessuten var tingene aldri poenget, det er de aldri, tingene er bare der kjærligheten har satt seg fast i materie, og det er derfor folk krangler om dem, de krangler om hvem som skal få beholde beviset. Vi delte rolig, over to kvelder, med lister, Eirik lagde lister, selvfølgelig, og de fleste tingene visste selv hvor de hørte hjemme. Platene hans. Verktøyet mitt. Bøkene gikk etter navnetrekk og skjønn. Sofaen ville ingen av oss ha, den var kjøpt til det livet som nå ble avlyst, og den endte hos Vibeke, som sa, da hun hentet den: Dere er de eneste jeg vet om som klarer å skilles sånn at møblene fortsatt er i familien.

To ting sto det om, og ingen av dem ville noen av oss ta, det var det det sto om. Den ene var vinterjakka, den han kjøpte til meg den første høsten. Jeg mente den var hans på en måte, siden den var hans påfunn, hans måte å si det han sa. Eirik så på meg som på en treåring med feil ende av spaden og sa: Det er en jakke i din størrelse, kjøpt til deg, fordi du fryser. Den skal være der du er. Det er hele funksjonen dens. Så jakka ble med meg, og den ligger i skapet ennå, og det er sant som jeg skrev et annet sted, dun holder lenger enn det meste.

Den andre var den gule lappen. Skademeldinga fra Sagene, gjennomslagskopien, den som hadde hengt på kjøleskapet i åtte år med magnet, kvitteringa, vi møttes i en skade. Vi sto foran kjøleskapet den siste pakkekvelden, og ingen av oss tok den, og til slutt sa Eirik: Ta den du. Jeg spurte hvorfor. Han sto lenge, og så sa han, og det er det siste store han sa meg mens vi ennå bodde under samme tak: Fordi du kommer til å trenge bevis. Jeg kommer til å huske oss riktig uansett, det er sånn jeg er laget. Men du, du kommer til å sitte en natt om noen år og lure på om du drømte det, om noen faktisk har elsket deg sånn. Og da skal du ha papiret. Det er derfor man har kvitteringer, det er ikke for de gode dagene, det er for tvilen.

Jeg har lappen i en bok i hylla. Jeg skal ikke si hvilken bok, for det er min sak, men det er en bok jeg tar ut av og til, og lappen ligger der, gul og falma, Bytransport Vestli AS, skadetype: knust, og han fikk rett som alltid. Det kommer netter da man lurer. Og da har jeg papiret.

Og så var det planten. Den grønne, den som tåler alt, den han reddet fra den første leiligheten sin, den som hadde stått i vindu etter vindu i alle våre år og bare vokst og aldri klaget, den eneste av oss tre som aldri hadde en dårlig periode. Vi sto foran den, og Eirik sa: Du har drept fire kaktuser på åtte år. Jeg sa: Det er dokumentert at det var trekken. Han sa: Det var deg. Og så delte vi den, bokstavelig, han hentet kniven og delte rotklumpen i to, det kan man med sånne planter, det er derfor de overlever alt, de lar seg dele, og han pottet opp den ene halvparten i en plastpotte fra kjelleren og ga den til meg med beskjed om vanning annenhver uke og ellers fred. Den står i vinduet mitt mot gårdsrommet nå. Hans halvpart står på Nesodden. Det er samme plante. Den vet ikke at det gikk som det gikk, den bare vokser videre på to adresser, og jeg vanner min halvdel annenhver søndag, etter at mora mi har ringt, og hvis noen vil ha et bilde på hva som faktisk skjer med kjærlighet når folk går fra hverandre, så er det ikke noe som dør. Det er en rotklump som deles med kniv og settes i hver sin karm.

Å fortelle det til folk var et eget arbeid, og det arbeidet fins det heller ingen skjemaer for.

Mora mi tok det som mora mi tar alt, med et halvt sekunds stillhet der jeg hørte henne flytte det inn i systemet sitt, og så praktisk omsorg i tre ledd: Har du et sted å bo. Spiser du. Skal jeg komme. Men det som satte seg i meg, var faren min. For da hun skulle si hils, hørte jeg at telefonen skiftet hånd, det skjedde aldri, telefonen var hennes departement, og så var det stemmen hans der, direkte i øret mitt, og han sa: Det er meg. Jeg sa ja. Det ble stille litt. Og så sa faren min: Sånt her ordner seg ikke. Så det skal jeg ikke si. Men det går an å leve godt likevel. Jeg har sett folk gjøre det hele livet. Du er av sånne folk. Og så, før jeg rakk å svare: Her er mor di igjen. Og så var han borte, tilbake til stolen sin, og mora mi kom på og lot som ingenting, men jeg hørte det på henne, hun hadde stått ved siden av og hørt hvert ord, og hun var like forbløffet som meg, hun bare skjulte det bedre.

Sånt her ordner seg ikke, men det går an å leve godt likevel. Det er det eneste faren min noen gang har sagt meg om kjærlighet, og det er det sanneste jeg har hørt om emnet fra noe hold, medregnet Unn til elleve hundre timen og samtlige diktere jeg har lest siden. Han hadde spart i tretti år og så betalte han alt på en gang, i én telefon han selv ba om å få.

Yusuf fikk vite det i lunsjen på lageret, og han la fra seg skiva, det er stort, Yusuf legger ikke fra seg mat, og han sa: Så leit. Han var god, han. Og så var han stille en stund, og så sa han: Broren min i Göteborg skilte seg i fjor, femten år, du husker han. Jeg spurte hvordan det gikk med ham. Yusuf tenkte seg om og sa: Første året lå han under. Nå har han fugler. Jeg sa fugler? Og Yusuf sa: Fugler. Han begynte å legge merke til fugler. Det er visst det som skjer med menn på vår kant av livet når det rakner, sa han, kona borte, ungene store, og så en dag står de ved et vindu og ser en fugl ordentlig for første gang på førti år, og så er de i gang. Han sa det som en advarsel, tror jeg. Det ble en profeti. Men det visste ingen av oss da, og fuglebrettet mitt hører uansett hjemme i en annen bok.

De felles vennene delte seg omtrent som forventet, det er som med platesamlinga, folk sorterer seg dit de alltid egentlig hørte hjemme, og jeg mistet flere enn ham, for han var limet i det laget, det hadde jeg alltid visst. De som ble igjen hos meg, var de stille: en kollega, et par gamle naboer, Even, som ikke er stille, men som er min, det er noe annet. En periode var jeg bitter for fordelinga, og så tenkte jeg på hva Unn ville sagt, at folk ikke er inventar, og at de som gikk til ham, aldri var mine, de var lånt fra hans bo hele tida. Man merker det først når boet deles, hva som sto på hvem sin liste innerst inne. Det gjelder folk som ting. Det gjelder det meste.

Den siste natta i leiligheten sov ingen av oss, og vi ga opp hver for oss omtrent samtidig, klokka to, og møttes i stua som to innbruddstyver i eget hjem, og Eirik sa: Skal vi bare stå opp? Og vi sto opp, midt på natta, og kokte kaffe, og så sa han: Vi tar den. Jeg visste hvilken. Han fant fram Blood on the Tracks, den med hakket fra Sagene-trappa, og satte den på lavt, og vi satt i hver vår ende av sofaen som ikke lenger var vår, den skulle til Vibeke om ni timer, og hørte på hele plata i mørket, og da nåla kom til hakket, i tredje spor, hoppet den, sånn den hadde hoppet i åtte år, samme lille stotring på samme sted, og Eirik sa, ut i mørket: Der er vi. Og jeg sa: Der er vi. Et hakk i en sang. Noe som hoppet på samme sted hver gang, og som vi hadde spilt likevel, i alle år, fordi resten av plata var så bra.

Det er den siste timen jeg regner som vår. Ikke fortauet dagen etter, ikke klemmen, det var etterarbeid. Men den timen i sofaen, klokka to på natta, med kald kaffe og hakkete Dylan, da var vi fortsatt oss, helt til siste spor, og vi visste det begge to, og derfor sa vi ingenting mer, for det som er ferdig, skal få være ferdig i fred.

Flyttedagen var en lørdag i juni, og Yusuf kom med varebilen, gråere i skjegget nå, formann på ny jobb, ungene store, og han hadde med eldstemann, Bilal, atten år og sterk som faren, og det var Bilal som bar mest den dagen mens Yusuf og jeg tok oss av det ømtålige. Vi bar mitt ut av vårt. Det er annerledes enn å bære andres, det har jeg sagt, men jeg skal si hvordan: Det er som å være begravelsesagent i eget følge. Man kan håndverket, og håndverket bærer en gjennom dagen, og så står man der etterpå og skjønner at det var ens eget som ble båret.

Eirik var der. Vi hadde diskutert om han skulle være borte, det er visst vanlig, men vi var ikke vanlige, og han lagde kaffe til bærerne og sto i døra og krysset av på sine egne lister, og da den siste kassa var nede, fulgte han meg ut på fortauet. Yusuf og Bilal satt i bilen og var taktfullt opptatt av telefonene sine. Og Eirik og jeg sto på det fortauet der vi hadde stått tusen ganger med handleposer og paraplyer og fulle venner og én gang et juletre, og han sa: Så. Og jeg sa: Så. Og han rettet på kragen min, en helt automatisk bevegelse, hånda var på vei før han visste det, og så sto han der med hånda i lufta og visste ikke hvor han skulle gjøre av den, for det var ikke hans krage lenger, og det var det øyeblikket jeg gikk i stykker på, ikke samtalene, ikke listene, men en hånd i lufta over en krage den ikke lenger hadde ansvar for.

Vi klemte. Lenge. Bilal så demonstrativt ut av vinduet. Og så sa Eirik inn i skulderen min, lavt: Takk for at du ble med ut av trappa den gangen. Og jeg sa: Takk for at du satte deg i rasa. Og det var det. Det var hele gravtalen over oss, to setninger om ei trapp på Sagene, og så gikk han opp til sitt og jeg kjørte av gårde med mitt, og i speilet sto han i porten og løftet handa til brysthøyde og holdt den der. Han hadde lært det av faren min. Det halve tegnet. Resten fikk jeg tenke meg til, og jeg har tenkt meg til resten hver dag siden.

Leiligheten jeg flyttet til, fant jeg på ei uke, og den lå i tredje etasje uten heis, selvfølgelig, med vindu mot et gårdsrom, og megleren kalte den kompakt og charmerende, og den var ingen av delene, den var billig og ledig, og det var kvalifikasjonene som telte det året. Jeg bor her ennå. Det visste jeg ikke da, at det var hit jeg flyttet for godt, at dette gårdsrommet var det siste utsynet, men sånn er det med midlertidige løsninger i mitt liv, de har en tendens til å få fast ansettelse.

Yusuf og Bilal bar meg opp på under to timer, det var ikke mye, det som var mitt, når det først ble skilt ut fra vårt. Trettitre år og et halvt varebillass. Jeg sto midt i det da de hadde kjørt, blant kasser jeg selv hadde merket, og min egen skrift så fremmed ut, KJØKKEN, BØKER, DIVERSE, og jeg fant ikke sengetøyet den første kvelden, det lå i en kasse det ikke sto sengetøy på, det sto ingenting på den, den hadde jeg pakket sist og merket aldri, og jeg sov på madrassen under vinterjakka den første natta, i juni, med dunjakke som dyne, og jeg lo litt av det der jeg lå, alene i et nytt gammelt liv, og latteren hørtes rar ut i det tomme rommet, og så var den ferdig, og så lå jeg og hørte på gården. Noen hadde vindu åpent mot gårdsrommet og kranglet lavt. Ei jente lo i en annen oppgang. En sykkel ble låst. Det er lyden av å bo alene i by, lyden av andres liv gjennom murstein, og jeg tenkte: Dette er lydkulissen nå. Lær deg den. Det er den som gjelder framover.

Mora mi ringte søndagen etter, som alltid, og jeg fortalte hvordan flyttinga hadde gått, i praktiske vendinger, vi holdt oss til logistikken en stund, det var trygt der. Og så ble det en pause, og så sa hun: Far din sitter ute på terrassen. Han har sittet der i hele dag. Han sier ikke noe særlig, men jeg vet hva det er. Han er lei seg på dine vegne, og han vet ikke hvor han skal gjøre av det, for han har ikke noe språk for sånt, det har aldri vært pensum for hans årgang. Så nå sitter han og er lei seg mot fjorden. Jeg tenkte du skulle vite det. Det er mange måter å være glad i folk på, og hans måte er å sitte vendt i riktig retning.

Faren min satt på en terrasse jeg hadde bygd og var lei seg mot fjorden fordi mannen min hadde gått fra meg. Det er den setningen som gjør at jeg vet at jeg kommer fra folk. Rare folk, tause folk, folk med regler ingen har skrevet ned. Men folk. Man kan komme fra verre.

Om sommeren og høsten etterpå, altså det første halvåret alene, har jeg følgende å melde, og jeg melder det usminket, for det fins nok pyntede skilsmissehistorier i verden, folk som fant seg selv og begynte med yoga. Jeg fant ikke meg selv. Jeg fant en Ikea-pose med felles kjøkkenutstyr jeg ikke husket hvem av oss som eide, og jeg ble stående i den nye stua og grine over en hvitløkspresse. Det er sannheten om skilsmisser. Det er ikke de store tingene. Det er hvitløkspressa.

Jeg lærte meg å handle for én, og det tok måneder, jeg sto i butikken og la tilbake den andre pakka med kyllinglår gang på gang, handa gikk av seg selv, åtte år med handlemønster sitter i muskulaturen som sykling. Jeg lagde for store middager og spiste rester i dagevis, og så en kveld i august knakk det over i motsatt grøft, og jeg sto og spiste knekkebrød over kjøkkenbenken til middag, stående, som en hest, og jeg tok meg selv i det og tenkte: Nei. Her går det ei grense. Faren min har spist middag ved bord hver dag i hele sitt liv, gjennom sykdom og uår, og du skal ikke bli en mann som spiser stående. Så jeg satte meg. Jeg dekket på til meg selv, én tallerken, ett glass, og det så ynkelig ut på det bordet, og jeg gjorde det likevel, hver dag, og det er kanskje det jeg er mest stolt av fra det året. Ikke at jeg kom meg videre. Men at jeg satte meg ned. Verdighet er ikke et humør, det er en dekket tallerken. Man møter opp til sitt eget bord.

Jeg kjøpte en kaffekopp. Det høres ikke ut som en hendelse, men det var årets største investering, følelsesmessig regnet. Alle koppene i skapet var våre, det vil si fra vårt, halvparten hadde historie i seg, den fra Lillehammer, de to fra Roma-turen, og jeg drakk av dem hver morgen og fikk historien servert før kaffen. Så en lørdag i september gikk jeg inn på et bruktmarked på Vaterland og fant en kopp, en tung, ærlig en, brun keramikk, sytti tall, laget av noen på et kurs en gang, det sto EK risset i bunnen, og den kostet tjue kroner, og den hadde ingen historie i mitt liv i det hele tatt. Den var min første ting. Alt annet jeg eide var fra før eller fra oss. Koppen var etter. Jeg drikker av den ennå, hver morgen, den har overlevd alt, og hvis noen lurer på hva man skal gi en mann som har mistet sitt, så er det svaret: Ikke trøst. En kopp uten historie. Et sted å begynne.

Mora mi kom på besøk i oktober. Til Oslo. Det hadde skjedd tre ganger på tjue år, hun kommer ikke til byen, byen er ikke hennes banehalvdel, men nå kom hun, alene, med fly og flytog og hele apparatet, og hun hadde med seg, i håndbagasjen, gjennom sikkerhetskontrollen på Flesland, en boks rundstykker. Hjemmebakte. Hun sto i den nye leiligheten min, i tredje etasje uten heis, sytti år og andpusten, med boksen i hendene, og hun så seg rundt, sakte, og jeg så henne se, jeg så henne registrere alt, den ene tallerkenen i oppvaskstativet, den brune koppen, jakka på knaggen, og så sa hun: Her var det jo. Hun lette etter noe. Her var det jo lyst. Det er det peneste som går an å si om den leiligheten, og hun fant det på fire sekunder.

Vi drakk kaffe ved det vesle bordet, og hun fortalte nytt hjemmefra, og så, midt i det, sa hun: Jeg skal si deg en ting om å bo alene, for det kan jeg litt om, jeg bodde alene i to år før jeg traff far din, det er det ingen som husker lenger, men det gjorde jeg, på hybel i byen, og jeg hadde det fint. Folk skal ha det til at alenehet er noe som skal repareres. Det er tull. Alenehet er et rom. Det kan møbleres. Det kan møbleres stygt eller pent, det er det som er valget, det er hele valget. Du har begynt pent, ser jeg. Fortsett sånn. Og så åpnet hun boksen med rundstykker, og vi spiste dem med brunost, og ingen av oss sa mer om saken, for mer var det ikke å si. Hun hadde fraktet brød gjennom en sikkerhetskontroll for å fortelle meg at alenehet kan møbleres. Det er mora mi. Det får stå som hele portrettet.

Even ringte jevnlig det halvåret, og i november kom han over fjellet, angivelig for en konferanse, det var tynt, konferansen viste seg å vare i tre timer og besøket i tre dager. Vi gikk byen rundt, og han hørte på hele historia, i riktig rekkefølge, han er den eneste som alltid får den i riktig rekkefølge, og til slutt, på en benk ved Akershuskaia, med hver vår pølse, sa han: Kan jeg si en ting du kommer til å bli sur for? Jeg sa at det var derfor han var her. Og Even sa: Du valgte riktig da du lot ham gå. Ikke fordi det var noe galt med dere. Men jeg har kjent deg siden vi var ni, og jeg skal si deg noe du ikke vet om deg selv: Du har alltid trengt mer stillhet enn det går an å be om i et samliv. Alltid. I robåten var det derfor det funka med oss, vi kunne ro en hel dag uten å si tre ord. Eirik er en fest, og du er glad i fest, men du er ikke fest, du er dagen derpå, du er den som rydder og tenker. Det er ikke tristere enn å være fest. Det er bare et annet klokkeslett.

Jeg ble ikke sur. Jeg ble sittende med pølsa og se på fjorden, byfjorden denne gangen, den er også en fjord, tross alt, og tenke at jeg har brukt et halvt liv på å få folk til å fortelle meg hvem jeg er, og de eneste som har truffet, er ei dame med papirlommetørklær og en mann med pølse. Fagfolk og barndomsvenner. Resten er gjetning.

Eirik og jeg møttes én gang på den tida, tilfeldig, på Jernbanetorget i november, han var på vei til ferga og jeg fra jobb, og det var det møtet jeg hadde grudd meg til i et halvt år, og det varte i fire minutter og var fint. Han så godt ut. Han hadde fått ny lue, en oransje en jeg aldri ville latt ham kjøpe, det kledde ham. Vi sto midt i rushet og utvekslet hovedpunkter, og folk delte seg rundt oss som vann rundt en stein, og til slutt sa han: Du ser bedre ut enn sist. Ikke bra. Men bedre. Og jeg sa: Det er en ærlig attest. Og han lo, og vi klemte, kort denne gangen, riktig lengde for det vi nå var, og så gikk han til ferga si. Jeg ble stående og se etter den oransje lua til den forsvant ned mot sjøen, og det gjorde vondt, og det var til å stå i. Det er sånn man vet at man er på vei ut av noe. Ikke at det slutter å gjøre vondt. Men at det blir til å stå i, og at man etterpå går og tar trikken sin som et alminnelig menneske.

Jeg skal avslutte med å gjøre opp status, for det er sånn jeg er lært opp: man rydder etter seg, man teller lageret, man leverer bilen med full tank.

Det som ble igjen hos ham: platene, listene, evnen til å huske oss riktig. Vibekes familie, som jeg mistet i skiftet, det er sånt man ikke tenker på i forkant, at man skiller seg fra hele slekter, Bodil sendte meg melding i tre år etterpå, på bursdagen min, og så sluttet det, og det var riktig og det gjorde vondt, sånn riktige ting ofte gjør. Og setningen til faren min fra garasjen, den jeg aldri fikk høre. Den bor hos Eirik. Det er kanskje det fineste med hele historia, at det fins en mann der ute i verden som går rundt med en hemmelighet mellom min far og seg, og at ingen skilsmisse i verden kan dele det boet.

Det som ble med meg: jakka. Lappen. Verktøykassa-kunnskapen om hvordan man er glad i folk uten ord, som jeg hadde med hjemmefra og som han lærte meg å bruke. Og en standard, og det er det siste jeg vil ha sagt, og så er jeg ferdig: Eirik satte en standard. Alle etter ham ble målt mot en mann som satte seg ned i rasa til en fremmed og begynte å le, og det er urettferdig mot alle etter ham, og sånn får det være. Man skal ha ligget elleve år i bokhylla til noen. Man skal ha noen å bli målt mot. Ellers har man bare vært innom.

Han bor på Nesodden nå. Han tar ferga. Det ble to fostergutter, brødre, de skulle ikke skilles og ingen andre ville ta begge, og Eirik tok begge, selvfølgelig tok han begge. Jeg vet det fordi vi sender hverandre noen ord i ny og ne, på det viset folk gjør når det som var mellom dem er ferdig, men aldri ble ødelagt. I fjor i desember kom det bilde av et kjøkken med to gutter i pysj i full gang med pepperkakedeig, mel over alt, kaos, gummistøvler i gangen bak dem, og under sto det: Huset står aldri stille. Du hadde hata det. Jeg savner deg. God jul.

Begge deler sant samtidig. Det var det han lærte meg, til slutt. Man kommer ingen vei med folk som bare kan én sannhet om gangen. Livet er ikke sånn. Livet er en gul lapp og en full søppelsekk på samme fortau, et halvt tegn med handa, en kald kaffe man holder i begge hender ved et kjøkkenbord mens den man elsker sier at det er over og har rett. Det som ble igjen, ble igjen i oss begge. Boet er aldri ferdig delt. Det er det ingen som sier til folk, så nå har jeg sagt det.