Siste skift

Lageret lå på Berger, rett før Ikea, et grått bygg på størrelse med ei bygd, og jeg jobbet der i seks år, og jeg skal si det som det var: Jeg likte det. Det er visst ikke lov å si om lager. Man skal enten synes synd på folk som jobber på lager eller vente på at de skal komme seg videre, som om et lager er en buss-stopp og ikke et sted. Men jeg likte det. Jeg likte trucken og høyden og systemet, reol AA til reol KK, jeg likte at alt hadde en plass og at plassen sto i en skjerm, og jeg likte folkene, for på lager er det som på sjøen: Det er ingen som spør hva du føler, men alle ser hva du gjør, og du blir målt i det eneste rettferdige målet som fins, om du tar din del av lasset.

Vi var et fast lite lag på nattskiftet. Geir, femtisju, som hadde vært der siden bygget var nytt og kunne si hvor en vare sto med bind for øynene, og som hatet skjermen av prinsipp og var bedre enn den. Rushana, som kjørte plukktruck som andre kjører slalåm og forsørget tre stykker i to land. Og unggutten, Adrian, tjueto, som egentlig skulle bli noe innen musikk og hadde vært innom i påvente av det i fire år. Og jeg. Vi drakk kaffe klokka halv tre om natta i et pauserom med lysrør og en kalender fra en dekkleverandør, og det var ikke vakkert, men det var vårt, og samtalene der inne, mellom halv tre og tre, var av de ærligste jeg har vært med i, for om natta i et pauserom er alle filtre stengt for vedlikehold.

Det var Geir som så det først. Det kom noen i dress en tirsdag i oktober, tre stykker, med hjelmer de holdt i handa som høflighet, og de gikk gjennom hallen med en fjerde som pekte, og Geir sto ved trucken sin og så på dem, lenge, og så sa han: Nå kommer robotene. Vi lo. Han sa: Le, dere. Jeg har vært med på dette før, på trykkeriet på nittitallet. Først kommer dressene og ser. Så kommer det et allmøte med kake. Merk dere kaka. Det er alltid kake når de skal ta levebrødet fra folk, det er visst noe de lærer på kurs, at dårlige nyheter skal serveres med noe søtt, som til unger.

Det tok halvannet år, men Geir fikk rett i alt, inkludert kaka. Marsipan.

Allmøtet var i kantina klokka to en torsdag, dagskift og nattskift samlet, det skjedde ellers aldri, og det sto en prosjektor der og en mann fra konsernet i altfor ren refleksvest, og på skjermen sto det Fremtidens logistikk, og så et engelsk ord, automation, og under der et norsk, omstilling. Det er et interessant ord, omstilling. Det høres ut som noe man gjør med et piano. Det de mente, var at halvparten av oss skulle bort, og at hallen skulle bygges om for kraner som plukker selv, og at dette var en satsing, det sa han flere ganger, mannen i vesten, en satsing på anlegget, og jeg satt der og tenkte at det var første gang jeg hadde hørt noen si satsing om et rom og mene det, mens de sa opp halvparten av dem som var rommet.

Det gikk i to runder. Første runde tok de med sluttpakker og frivillighet, og da gikk de eldste og de klokeste, det er alltid de som går først frivillig, de som har tall på det og ser hvor det bærer. Geir gikk da. Siste kvelden hans kjørte han en avskjedsrunde gjennom hallen på trucken, sakte, med lyset på, opp og ned annenhver gang, hele anlegget, som en kapteins siste runde på brua, og ingen sa noe over sambandet på hele runden, det var ingen som avtalte det, det bare ble sånn, tjue mann som holdt kjeft i respekt over samband. Så parkerte han, ladde trucken, hengte nøkkelen på tavla og sa: Sånn. Hold hjulene rene, folkens. Det er alt jeg har lært her på tretti år som er verdt å si høyt. Resten er skjønn, og skjønn kan ikke sies, det må gås.

Halvannet år gikk det mellom rundene, og det halvannet året var sin egen årstid, og den årstida burde hatt navn, for halve landet har levd i den: tida da alle vet at øksa henger der, men ingen vet hvem den treffer. Det gjør noe med et arbeidslag. Vi ble snillere og stillere på samme tid. Folk begynte å si god helg som om de mente noe mer med det. Og alle begynte, i smug, å regne, alle satt i pausene med hver sin usynlige kalkulator: ansiennitet, alder, hva har jeg å gå på, hvem ryker før meg. Det er en stygg regneart, for den har bare naboer som tall, og jeg tok meg selv i den gang på gang, satt og så på Rushana over kaffen og regnet på henne, hun har lengre fartstid, men jeg har flere sertifikater, og så skammet jeg meg, og så regnet jeg videre, for skam har aldri stoppet regning. Det er sånn nedbemanning virker lenge før noen mister noe: Den setter alle til å regne på alle. Konsernet trengte ikke splitte oss. Vi satt i pauserommet og gjorde det gratis.

Ledelsen sendte oss på kurs i den perioden, omstillingskurs, det het Muligheter i endring, og det foregikk i kantina med en innleid mann i for trang skjorte som skrev VEKST på en flippover og spurte oss hva vi så for oss om fem år. Det var samme spørsmålet som hos Unn, bare med dårligere kaffe, og det er visst det spørsmålet dette samfunnet stiller folk i alle livets kriser, hvor ser du deg selv om fem år, og jeg har aldri en eneste gang i mitt liv kunnet svare på det ærlig uten å ødelegge stemninga i rommet. Rushana rakte opp handa og sa: Om fem år ser jeg meg selv her, på jobb, hvis dere ikke har revet den. Det ble veldig stille, og så begynte Adrian å klappe, alene, og mannen i skjorta sa at det var et fint engasjement, og gikk videre. Det er det norske arbeidslivet i ett bilde, spør du meg. Folk som vil bli, og en flippover som vil noe annet.

Andre runde, halvannet år senere, var det ansiennitet og kabal, og jeg havnet på feil side av streken. Trettiseks år, seks års ansiennitet, det holdt ikke mot dem som hadde tolv og femten, og sånn skal det være, det er det eneste rettferdige systemet som fins når alt annet er urettferdig, og jeg vil ha sagt at jeg aldri var bitter på dem som ble. Jeg var bitter på noe annet, noe det er vanskeligere å finne adressen til. På en skjerm et sted i et konsern i et annet land der hallen vår var en linje i et ark. Man kan ikke være sint på et ark. Man prøver, men det er som å slå i vann.

Oppsigelsen kom rekommandert, digitalt rekommandert, den lå i en app, verden hadde kommet dit nå, at man mister jobben i samme lomme som man har bilder av dem man er glad i. Jeg leste den på balkongen, halvannen kvadratmeter mot gårdsrommet, og det sto beklageligvis og dessverre og vi takker deg for innsatsen, og det var sikkert noen som hadde ment det, en eller annen HR-person hadde sittet og prøvd å få malen til å høres varm ut, og jeg tenkte på Yusuf, som en gang sa: Papirer som begynner med at de takker deg, skal du lese stående. Sittende går det rett i ryggen.

Siste skiftet mitt var en natt i februar, og jeg skal fortelle om det i detalj, for det fortjener detaljer. Ingen forteller om siste skift. Folk forteller om første arbeidsdag, det er en sjanger, men siste natta på et lager fins det ingen sanger om, og det er feil, for det er en større natt.

Vi var fire på jobb. Rushana hadde med mat, hun hadde laget plov, det luktet fest i pauserommet klokka halv tre, og Adrian hadde med høyttaler og spilte, etter avstemning, Johnny Cash, som er det eneste dagskift og nattskift noensinne har vært enige om. Og så jobbet vi, for det var fullt trykk, det er det som er det absurde, anlegget gikk for full maskin helt inn i ombygginga, varene sluttet aldri å komme, folk der ute i landet klikket og bestilte og ante ikke at det var siste natta til noen som helst.

Jeg kjørte høytrucken de siste timene. Det var mitt sted, oppe i høyden, reol GG, ti meter over gulvet, alene i kurven med hele hallen under meg, og rundt klokka fire, i den timen da natta er på sitt mest ærlige, sto jeg der oppe og så utover. Lysrørene i taket, annenhver slukket for strømsparing. Gangene med gule striper. Rushana langt der nede i sving med trucken, lyset hennes som en flue i et fjøs. Og jeg husker jeg tenkte: Dette er det siste stedet jeg er nyttig. Jeg visste ikke at jeg tenkte så svart, tanken bare sto der, ferdig tenkt, som varene i reolen. Det skulle vise seg at den fikk rett i tre år og feil etterpå, men det er en annen bok.

Klokka seks kom morgenlyset i portene, og vi stemplet ut, og det var klemming i garderoben, og Rushana gråt uten å gjøre noe nummer av det og ga meg resten av ploven i en isboks jeg aldri leverte tilbake, den står i skapet mitt ennå, og Adrian sa: Vi holder kontakten. Vi gjorde jo ikke det. Man sier det, og så holder ingen kontakten, og det er heller ikke svik, det er bare sånn skift virker: Fellesskapet bor i bygget, i vaktlista, i halv tre-kaffen. Man kan ikke flytte det ut. Det er som sjøvann, det kan ikke has i bøtte.

Jeg kjørte hjem i morgenrushet, mot strømmen, alle andre på vei til noe, og hjemme sto jeg lenge i dusjen og så la jeg meg, og det var da det begynte, det som ble den nye tida: Jeg våknet klokka to på ettermiddagen og hadde ingen steder jeg skulle, og ingen steder jeg skulle neste dag heller, og kroppen var stilt inn på natt og hodet på ingenting, og utenfor vinduet sto gårdsrommet og var seg selv, og jeg lå og hørte på det og tenkte: Nå gjelder det å holde system. Og så holdt jeg ikke system.

Det er fort gjort å fortelle om året som fulgte, for det er som snø, det ser forskjellig ut, men det er samme været hele veien.

Jeg søkte. Første månedene søkte jeg ordentlig, med tilpassede søknader og grundig lesing om bedriftene, jeg satt ved det vesle bordet og skrev meg selv opp i beste utgave, strukturert, pålitelig, truckførerbevis klasse T4 og T8, og jeg var jo det, alt sammen, det var sant alt jeg skrev. Så gikk det uker, og avslagene kom, eller det som var verre, ingenting kom, søknader forsvant i systemer og ble aldri hørt fra igjen, som folk i myrer i gamle dager. Etter hvert ble søknadene tynnere. Det er det ingen som forteller om arbeidsløshet, hvordan kvaliteten på ens egen søking synker i takt med troen, til man en dag tar seg i å søke jobber man vet man ikke får, på et vis for å få bekreftet det man har begynt å mene om seg selv. Systemet kaller det å være aktiv arbeidssøker. Jeg kalte det å fiske i badekar.

De sendte meg på jobbklubb i mai. Det heter faktisk det, jobbklubb, som om arbeidsløshet var en fritidsaktivitet man kunne dyrke sammen med likesinnede, og vi satt åtte stykker i et møterom på et NAV-kontor to formiddager i uka og lærte å skrive CV av en kursholder som het Måns og var svensk og entusiastisk på en måte det ikke fantes dekning for i rommet. Men jeg skal ikke harselere over jobbklubben, for det var der jeg møtte Gunvor.

Gunvor var sekstien og hadde stått i kassa på en jernvare i tjueåtte år til jernvaren ble til et konsept med selvbetjening. Hun satt ved siden av meg og løste Måns sine oppgaver med samme flate grundighet som hun sikkert hadde talt opp kassa med, og i pausene sto vi ute på gata, hun røykte og jeg holdt henne med selskap, og hun sa ting jeg skrev ned på bussen hjem. Hun sa: Det verste er ikke pengene. Det verste er at ingen lenger blir sur hvis jeg kommer for sent. Man skal ha noen som blir sur. Det er det som er å være med. Og en annen gang, om Måns og mulighetene hans: Han er sikkert snill. Men han snakker om arbeid som om det er noe som fins overalt, som luft. Det er ikke luft. Det er stoler. Og det er færre stoler enn folk, og så tar de vekk en stol til hver runde, og så spiller vi musikkstolleken og later som alle kan vinne hvis de bare har god nok CV. Jeg har vært på fire kurs. Ingen på noen av dem har sagt ordet stoler.

Jeg har tenkt at Gunvor burde hatt Måns sin jobb, og at det er akkurat derfor hun aldri får den. Vi holdt kontakten en stund, hun og jeg, det vil si vi møttes på jobbklubben til klubben var oppbrukt, det er seks uker, vennskap på NAV har vedtaksperiode som alt annet der i huset. Siste dagen sa hun: Du er for ung til å bli som meg, og jeg er for gammel til å bli som Måns. Vi får klare oss med det. Og så gikk hun til bussen sin, rak i ryggen, med CV-en i en plastmappe, og jeg så etter henne og tenkte at det går folk rundt i dette landet med tjueåtte års oppmøte i kroppen og ingen steder å levere det, og at noen burde føre logg over dem, siden ingen andre gjør det. Det var kanskje da, på det fortauet, at boka om førtiåringen begynte, uten at jeg visste det. Det begynte med ryggen til Gunvor på vei mot bussen.

NAV var ellers NAV. Jeg har skrevet en hel bok der NAV går igjen som vær, så jeg skal ikke bruke mange ord her, bare dette, siden dette er boka der ting begynner: Første gangen jeg satt i det mottaket, trettisju år gammel, med kølapp, og de ropte nummeret mitt, og jeg reiste meg, da tenkte jeg på faren min. Ikke fordi han ville skammet seg. Men fordi jeg satt der og skammet meg og hørte stemmen hans i hodet, fra terrassen, fra garasjen: Man møter opp. Og jeg tenkte: Det er det du gjør nå. Dette er også å møte opp. Det hjalp i cirka fire minutter. Så kom jeg inn til en saksbehandler som var yngre enn dressen sin og som spurte om jeg hadde vurdert å tenke på meg selv som en merkevare. Jeg sa at jeg hadde vurdert det og kommet til at jeg var mer sånn løsvekt. Hun lo ikke. De ler aldri der inne. Det er kanskje det eneste jeg har imot dem.

Pengene ble mindre, og jeg ble god på det. Det er en arv, det også. Mora mi kunne føre husholdning på ingenting og få det til å se ut som nøysomhet var en smakssak og ikke en nødvendighet, og jeg fant fram den arven som jeg hadde funnet fram skruepensumet på terrassen: Den lå ferdig i hendene. Middager for tjue kroner. Klippekort på det som var billig i frysedisken. Den brune koppen, kaffe hjemme, aldri ute. Man klarer seg. Man klarer seg på måter dette landet har glemt at folk klarer seg på, og jeg skal ikke gjøre det til noe fint, for det er ikke fint, det er trangt og det gnager og det gjør noe med blikket ditt i butikker. Men det går. Det er forskjell på trangt og farlig. Jeg har hatt begge deler i livet, og trangt er til å leve med.

Og så var det stillheten. Den store, nye stillheten i dagene. Det var den som var farligst, ikke økonomien. En mann som har jobbet skift i tjue år har aldri hørt sin egen leilighet klokka elleve en tirsdag formiddag. Den har en lyd. Det er lyden av alle andre steder der det skjer noe, trukket fra. Jeg begynte å snakke høyt med meg selv det året, korte beskjeder, nå tar vi oppvasken, sånn, ja, og jeg hørte det selv og tenkte på han gamle med urna, han som sa vent litt, Målfrid, og jeg skjønte ham bedre nå. Man må ha noen å si sånn, ja til. Om det så er en død kone i en bokhylle eller en oppvaskkum. Språket vil ut. Det finner seg mottakere.

Søndagstelefonene med mora mi fikk en ny sjanger det året, og sjangeren het å lyve med sanne setninger. Jeg sa aldri noe usant, det var systemet mitt, jeg sa: Jo, det går sin gang. Jeg har vært på et kurs. Jeg var på intervju i forrige uke. Alt sant. Jeg bare utelot resten, at kurset var musikkstolleken og intervjuet var femten minutter med en bemanningsmann som aldri ringte tilbake, og mora mi hørte på og lot som hun trodde på redigeringa, og så sa hun hils, og så la vi på, og begge visste at begge visste. Det er en form for høflighet i den familien, det der. Man lar hverandres fasader stå, sånn man lar naboens gjerde stå selv om det heller. Man vet at eieren vet.

Det holdt til november. I november sprakk det, og det sprakk på pengene, for det er alltid pengene som til slutt ikke lar seg redigere. Hun spurte om jeg kom hjem til jul, og jeg nølte et halvt sekund for lenge, for flybilletter i romjula koster det de koster, og hun hørte nølinga og skjønte hele regnskapet på det halve sekundet, sånn mødre gjør, og det ble stille, og så sa hun, i et toneleie jeg ikke hadde hørt siden jeg var liten og syk: Nå sier jeg en ting, og så sier vi ikke mer om det. Det står en konto med litt på, etter tante Borghild. Den har bare stått der. Far din og jeg har snakket om det, og det er ikke lån, og det er ikke hjelp, det er arv som kommer når den trengs i stedet for når noen dør, og det er den eneste fornuftige måten å arve på, det har jeg alltid ment. Så nå kjøper du den billetten. Og så tar vi pinnekjøttet som vanlig.

Jeg satt ved furubordet med telefonen og klarte ikke si noe på en stund, og hun ventet, hun har aldri hatt det travelt med andres stillhet, og til slutt sa jeg takk, og hun sa: Ikke takk meg. Du bar veska hans opp alle de trappene i alle de årene. Nå bærer vi litt. Det er sånn det skal gå rundt. Jeg vet ikke helt hva hun mente med veska, om det var Eiriks eller en annens eller bare et bilde hun fant i farten, mødre snakker av og til i bilder de ikke selv kan gjøre rede for, men jeg skjønte meninga: Det går rundt. Bæring går rundt i en familie, og den som alltid bare bærer, stjeler noe fra de andre, han stjeler omløpet.

Jula ble som vanlig, og som vanlig var det som reddet den. Pinnekjøtt, konjakk til kaffen, faren min som løftet handa til brysthøyde på tunet. Ingen spurte om jobb. Det var avtalt uten avtale, det også, hele bygda visste jo, Karianne visste før NAV visste, tror jeg, og ingen sa et ord om det annet enn Preben, som møtte meg på butikken lillejulaften og sa: Går det ikke, så går det an å komme heim, vet du. Det er dårlig med jobber her óg, men det er billigere å ha lite penger her enn i Oslo. Det er faktisk sant, rent samfunnsøkonomisk, og det var også den eneste jobbrådgivinga det året som var verdt noe.

Adrian, unggutten fra nattskiftet, sendte melding i februar, et år etter siste skift: Spiller på Krøsset lørdag. Gjestelista. Kom. Jeg hadde ikke vært på konsert siden alt raknet, konserter koster, men gjestelista er gratis, og jeg gikk, og det ble en merkelig og viktig kveld.

Bandet hans var sånn passe, det skal sies, det var mye vilje og noe utstyr, men midt i settet spilte han en låt han annonserte fra scenen, han sa: Denne handler om en jobb jeg hadde. Den heter Reol GG. Og så spilte han en låt om lageret. Om natta og lysrørene og halv tre-kaffen, det var refrenget, halv tre, halv tre, ingen vet hvem vi er klokka halv tre, og jeg sto bakerst i et mørkt lokale blant folk på tjuefem og hørte en unge synge om pauserommet mitt, og jeg skal innrømme det her siden jeg har innrømmet det som verre er: Jeg grein. Bak i mørket, med en halvliter til hundre og tjue kroner jeg ikke hadde råd til, over et lysrørrom på Berger som nå var revet og erstattet med kraner.

Etterpå fant han meg, svett og lykkelig, og jeg sa at låta var den beste dokumentasjonen som fantes av det stedet, og Adrian sa: Du var den eneste derfra jeg torde invitere. De andre hadde sagt at det var fint, liksom. Du fører jo logg, du skjønner sånt. Og der, i den setninga fra en tjuefireåring med øl i skjegget, fikk jeg det andre puffet, uten at han visste det, og det andre puffet er alltid det som teller, det første kan man avfeie som tilfeldighet. Folk lager ting av stedene sine. Det er lov. Det er til og med nødvendig. Noen gjør det med gitar. Jeg hadde en notatbok og et furubord, og på bussen hjem den kvelden skrev jeg to sider, stående, holdt meg i stanga med den ene handa, og det var første gangen jeg tok meg i å glede meg til å komme hjem til skrivinga. Glede meg. Det ordet hadde ligget på lager lenge, det også.

Og så var det naboen, og dette hører med, for denne boka har lovet å ikke pynte, og de som har lest boka om førtiåringen vet uansett hvor det bar.

Han bodde i oppgangen ved siden av, en rolig kar på min alder med hund og god balkongkultur, vi hadde nikket til hverandre over gårdsrommet i et år, hans balkong lå skrått overfor min, og en fredagskveld i mars kom det en umiskjennelig søtlig eim over til min halvannen kvadratmeter, og jeg må ha snust synlig, for han lo der borte i mørket og sa: Sjenerer det? Og jeg sa nei. Og han sa: Vil du ha?

Jeg hadde røyka før, i London-tida, på nachspiel, det hørte ungdommen til, og så hadde det blitt borte med Eirik og ordentlige liv og fostersamtaler. Nå sto jeg på en balkong, trettisju år, arbeidsløs, og en hyggelig mann rakte en joint over et gelender, og jeg tok den, og jeg skal være helt presis her, for dette er et sted der det er lett å lyve i begge retninger: Det var ikke fortapelse, og det var ikke frigjøring. Det var pause. Det var tjue minutter der den store stillheten i dagene sluttet å være anklagende og bare ble stor, og gårdsrommet ble pent å se på, og hodet, som hadde regnet og regnet i to år, regnet ikke. Det var hele varen. Pause fra regning.

Jeg vet hva pause koster når den blir vane, jeg har skrevet en hel bok innenfra den vanen, og jeg skal ikke sitte her i mellomboka og late som jeg ikke visste hvor døra førte. Jeg visste. Man vet alltid. Man velger å vite det litt senere, det er hele mekanismen, utsatt viten, det er den samme mekanismen som holdt meg i skapet i femten år og i reglene til Måns i seks uker. Men det får være grense for selvpisking også: Det var vondt der jeg sto, og det fantes noe som gjorde det mindre vondt, og jeg var alene, og han på balkongen var vennlig, og vi ble stående og prate om hunden hans til langt på natt, og det var den lengste samtalen jeg hadde hatt med et menneske ansikt til ansikt på tre uker. Regn på det den som vil. Jeg har sluttet å dømme den mannen på den balkongen, begge to av dem, han som rakte og han som tok imot. De gjorde så godt de kunne med det som var å gjøre med.

Det var det året fuglene kom, akkurat som Yusuf hadde spådd om broren sin. Jeg sto ved kjøkkenvinduet en formiddag i mars med den brune koppen, og i treet i gårdsrommet, det ene, skranglete treet som ingen visste hva slags var, satt det en fugl og drev på med sitt, og jeg ble stående og se. Ordentlig se. Og jeg tok meg i det, jeg hørte Yusufs stemme, det er visst det som skjer med menn på vår kant av livet, og jeg tenkte: Nei. Ikke ennå. Jeg er ikke der ennå. Og så ble jeg stående likevel, for fuglen ga faen i hva jeg var klar for, den bare var der og var virkelig, og det var mer enn man kunne si om det meste av det som var i hodet mitt den vinteren.

Jeg sier det sånn: Fuglebrettet kom først året etter. Men blikket kom da, i mars, ved det vinduet. Man begynner å se på fugler den dagen ens eget liv står så stille at noe annet får plass til å bevege seg i det. Det kan man lese som forfall eller som åpning. Jeg har landet på at det var begge deler, samtidig, og at det er sånn det meste kommer til folk: forkledd som det motsatte av det det er.

Og så var det bordet, og med bordet begynner den siste delen av denne historia, og av dette bindet, og på et vis av alt jeg siden har gjort.

Mora mi ringte en søndag i september og sa, midt i det vanlige: Ja, og så skal vi skifte ut kjøkkenet. Jeg trodde det var feilsnakk, det kjøkkenet hadde stått siden syttitallet og var like utenkelig å skifte som fjellet bak huset. Men det var alvor, benkeplatene var råtne ved vasken, og søstera hennes hadde en svigersønn i bransjen, og alt skulle ut. Og så kom det, det egentlige ærendet, hun pakket det inn i tre lag praktikk, men jeg hørte hva det var: Og så var det bordet, da. Furubordet. Vi får ikke plass til det med den nye løsningen, det er for stort, og far din vil ikke ha det på låven, han sier bord skal stå i hus. Så han lurte på. Altså, vi lurte på. Om du ville hatt det. Du har jo det vesle bordet, sa du, og det er jo dumt, når det står et ordentlig bord her og ikke har noe sted å gjøre av seg.

Furubordet. Bordet jeg har hakk i etter melketennene mine. Bordet der faren min skjøv en konjakk bortover duken til Eirik. Bordet mora mi holdt seg i kanten av da hun ble servert i eget hus. Alle måltider, alle tauser, hele familien, nedfelt i én møbel med spor etter femti år med albuer.

De kom med det i oktober. De kjørte, faren min kjørte fortsatt da, med henger, seks hundre kilometer med et kjøkkenbord surret i pledd, og jeg sto i gårdsrommet da de svingte inn, og faren min rygget hengeren gjennom porten på første forsøk, selvfølgelig, og så bar vi det opp i tredje etasje, han og jeg, sakte, med pauser i reposene, for hjertet hans skulle ikke ta i lenger, og han kommanderte løftinga som han alltid har kommandert løfting: Din ende først. Vent. Nå. Og bordet kom inn i den vesle stua mi og ble satt ved vinduet mot gårdsrommet, og det fylte halve rommet, og det var akkurat passe stort.

Mora mi hadde med duk. Selvfølgelig hadde hun det. Og rundstykker. Vi satt rundt furubordet i min leilighet, de tre av oss, og drakk kaffe, og faren min la handflata på bordplata, strøk den en gang fram og tilbake, kjente etter, og sa: Den har blitt tørr. Den trenger olje. Jeg har med. Og så oljet vi bordet sammen etterpå, han og jeg, med filler og linolje han hadde med i en syltetøykrukke, og det er det siste store arbeidet vi gjorde sammen, faren min og jeg, å olje et femti år gammelt bord i en trang stue i Oslo, og ingen av oss visste det da, at det var det siste, og det er like greit at man ikke vet sånt. Da hadde man ikke fått gjort arbeidet skikkelig.

Skrivinga begynte ved det bordet, og den begynte som alt viktig i mitt liv har begynt: ved et uhell, om natta, uten plan.

Jeg hadde alltid skrevet litt, det vil si notater, lapper, setninger i en bok jeg hadde med i lomma på skift, det hadde jeg gjort i alle år uten å kalle det noe. Geir sa en gang, da han så meg skrive i pauserommet: Fører du logg, eller? Og jeg sa ja, noe sånt, og det var kanskje det riktigste noen har sagt om det. Logg. Man fører logg for å kunne si etterpå hva som faktisk skjedde, i hvilken rekkefølge, i hvilket vær.

En natt i november det året, jeg fikk ikke sove, kroppen gikk fortsatt nattskift den, satte jeg meg ved furubordet klokka halv tre med den brune koppen, og i stedet for å scrolle satt jeg og så på hakkene i bordplata, og så fant jeg fram de gamle dagbøkene fra jeg var tjuetre, fjorden og skapet og London, og jeg begynte å skrive dem rent. Gjenskriving var der skrivinga egentlig skjedde. Jeg vet ikke hvorfor det ble fjorden først. Jo, jeg vet det. Det er dit alt går når det blir stille nok. Jeg gjenskrev fjæra og steinen og Even og robåten, ord jeg hadde skrevet ned den vinteren jeg var tjuetre og aldri gjort noe med, og jeg skrev i den loggformen jeg kunne, hva som skjedde, i hvilken rekkefølge, i hvilket vær, og da jeg så opp, var klokka halv seks og det var tre timer jeg ikke kunne gjøre rede for. Det hadde ikke skjedd siden Eirik. At tid bare forsvant, uten vederlag, uten at noen tok den fra meg. Jeg hadde gitt den bort frivillig, og fått noe igjen: åtte sider med kløna, ærlig skrift, hvorav to sider var brukbare, og de to sidene var mer mine enn noe jeg hadde eid på år.

Sånn fortsatte det. Natt etter natt, ikke hver natt, men nok netter, satt jeg ved bordet, gjenskrev de gamle dagbøkene til de var ferdige, fjorden, skapet, byen, alt sammen, og da de tok slutt der de tok slutt, ved tjuetre, skrev jeg videre av meg selv, inn i årene ingen dagbok hadde tatt vare på. Ingen visste om noe av det, og det var derfor det gikk, tror jeg. Alt jeg har fått til i livet har begynt i smug. Det er sånn med oss som har hatt hemmeligheter som grunnmur: Vi kan bare bygge nytt på samme tomta. Det får stå som forklaring på hvorfor det tok førti år og to katastrofer å komme til startstreken, og hvorfor denne boka og de andre ble skrevet om natta, ved et arvet bord, av en mann uten jobb, med kaffe fra en kopp det står EK i bunnen på og ingen vet hvem er.

Even var den første som fikk lese, i romjula, over fjellet, jeg sendte ham bilder av sidene, håndskrift og alt, og han ringte dagen etter og var uvanlig stille i stemmen, og så sa han: Du. Dette er ikke logg. Dette er det de andre driver med, de som står i bokhandlene. Skriv videre. Skriv til det er tomt. Og så sa han, og det er den setningen som står over hele forfatterskapet mitt, om noen skulle lure på hvor det kom fra: Du har alltid trengt mer stillhet enn det går an å be om. Nå har du fått den, gratis, fra et konsern med refleksvest. Bruk den. Det er den eneste sluttpakka du kommer til å få som er verdt noe.

Skrivevinteren, den andre vinteren uten jobb, fortjener sitt eget avsnitt, for det var den beste og fattigste vinteren i mitt voksne liv, og de to tingene hang sammen på et vis jeg ennå ikke er ferdig med å tenke på.

Jeg hadde fått døgnet til å gå opp i en ny valuta. Dagene var billige: kaffe hjemme, biblioteket til det stengte, én handletur, middag ved bordet, og så, fra elleve om kvelden og utover, det som var dagens egentlige innhold, natta ved furubordet. Jeg kjøpte en brukt laptop av Adrian for åtte hundre kroner, en skranglete sak med klistremerker fra band ingen har hørt om, og satt og skrev inn fra notatbøkene, og det å skrive inn viste seg å være der skrivinga faktisk skjedde, for i overføringa fra hånd til skjerm måtte hver setning gjennom tollen en gang til, og halvparten ble stoppet på grensa og halvparten ble bedre. Jeg lærte meg selv å skrive på den måten, ved gjenskriving, sånn jeg en gang lærte skjøtene ved å legge dem: Ingen kurs, bare mange bord, og se langs hvert bord før man velger side opp. Virket lyver. Setninger lyver også. De lyver alltid litt, og det er skriverens jobb å høre hvilken vei.

Biblioteket på Tøyen ble dagstua mi. Det er det siste rommet i dette landet der man får sitte gratis uten at noen spør hva man skal bli, og det satt flere av oss der, det så jeg etter hvert, faste folk på faste plasser med hver sin form for utenforskap i posene, og bibliotekarene lot oss sitte, det er en yrkesgruppe som burde hatt monument, de vokter det siste gratis innetid har å by på i denne byen og gjør det med lav stemme. Jeg satt ved vinduet mot Sørli plass og skrev om fjorden og skapet og London, og en dag spurte hun bak skranken, hun med brillene i snor, om jeg satt og skrev oppgave. Jeg sa nei, jeg vet ikke helt hva det er. Hun sa: Da er det vel ditt, da. Det er de beste tekstene, de som ikke vet hva de er. Og så stemplet hun bøkene mine og sa ikke mer om det, men fra da av nikket vi til hverandre som kolleger, og det var vi jo. Alle som sitter stille i et rom og prøver å få noe sant ned på et ark, er kolleger, uansett hva NAV kaller dem.

I mars var det blitt et bunke. Jeg skrev ut alt på biblioteket, to kroner arket, hundreogførtitre ark, det var ukesbudsjettet for mat, og jeg sto ved skriveren og så arkene komme og kjente på en skam og en stolthet som delte broderlig, og så lå bunken på furubordet i tre uker mens jeg gikk rundt den som en katt rundt noe som kanskje lever. Det var Even som til slutt tvang fram neste steg, over telefon, med den samme rå autoriteten som da han fikk meg til å sende tekstmelding til en flyttekunde tolv år før: Du sender den inn. Ikke til ett forlag, til fem. I morgen. Ellers kommer jeg over fjellet og sender den selv, og da legger jeg ved bilde av deg fra russetida.

Jeg sendte til fire store og ett lite. De store har systemer for sånt som meg, autosvar og seks måneders kø og høflige nei med råd om å lese mer samtidslitteratur. Det lille forlaget hadde jeg funnet nederst i et register, og jeg skal være ærlig om utvelgelseskriteriet, det tålte dagens lys knapt da og knapt nå: Jeg valgte dem på navnet. Det sto Furubordet, og jeg satt ved et furubord, og klokka var halv fire om natta, og i den tilstanden ligner sånt på tegn. Man skal ikke velge forlag sånn. Det er som å velge hest på fargen. Men av og til vinner den hesten, og mer skal jeg ikke si om det her, for svaret deres kom først etter at denne bokas tidsrom er ute, og jeg har tenkt å holde meg til reglene jeg har satt: Hver bok får bare vite det den visste da.

Det siste fra den vinteren som skal med, er søndagen i april da mora mi ringte som vanlig, og faren min tok telefonen igjen, andre gangen i historien, og jeg ble stiv i kroppen, for sist var det samlivsbrudd og nå kunne det være hva som helst med hjertet hans, men det var ikke det. Han hadde et ærend. Han sa: Mor di sier du sitter og skriver om nettene. Jeg sa ja, det stemte. Det ble stille en stund, sånn hans stillheter er, de har innhold, man lærer å vente på lasten. Så sa han: Bordet står i vater, vel? Jeg sa ja, far. Det står i vater. Og faren min sa: Da så. Da er det verktøyet det ikke står på, i hvert fall. Og så la han på, og jeg ble sittende med telefonen i handa og le og grine om hverandre, alene i en stue i tredje etasje, for det var det største han hadde sagt om noe jeg hadde laget siden terrassen. Han hadde godkjent verktøyet. Innholdet fikk stå for min regning, sånt la han seg aldri borti, men verktøyet, bordet, det gikk han god for. Det er arbeidsfolks måte å velsigne kunst på, og jeg vet faktisk ikke om noen bedre.

Jeg gjør opp status her også, for symmetriens skyld, og fordi gamle lagerfolk teller alltid varene før porten går ned.

Det jeg mistet det året: en jobb, et lag, en halv tre-kaffe, en identitet som mann som klarer seg selv, cirka førti prosent av inntekta og noe søvn jeg aldri har fått tilbake. Det jeg fikk: et bord. En fugl i et tre. Tre timer som forsvant frivillig en natt i november. Og til slutt, langt om lenge, to bøker og en tredje, denne, som du holder i nå, hvem nå du er, og det regnestykket ser ikke ut til å gå opp, og det gjør det heller ikke, hvis man regner i kroner. Man må regne i noe annet. Jeg vet fortsatt ikke helt hva enheten heter. Men jeg vet at faren min kjørte seks hundre kilometer med et bord fordi bord skal stå i hus, og at det bordet nå har hakk etter melketennene mine i den ene enden og kaffering etter den brune koppen i den andre, femti år mellom merkene, samme mann.

Siste natta på lageret sto jeg ti meter over gulvet og tenkte: Dette er det siste stedet jeg er nyttig. Det er den eneste store feilvurderinga jeg har gjort som jeg er takknemlig for. For nytten byttet bare reol. Den sto en stund på ukurans, sånt skjer med varer og folk, og så kom det en natt en bestilling ingen hadde regnet med, innenfra, og systemet fant varen der den alltid hadde stått: ved et furubord, ved et vindu, i tredje etasje, med utsikt til et gårdsrom og et skranglete tre der det av og til, hvis man står stille lenge nok, setter seg en fugl.

Man møter opp. Om det så bare er til sitt eget bord, klokka halv tre om natta, med kaffe og en notatbok. Man møter opp. Det er hele loggen. Resten er skjønn, og skjønn kan ikke sies. Det må skrives.