Nav

Klokka på veggen hos Nav går alltid litt for sakte. Jeg har sittet der nok ganger til å vite det. Den henger over skranken som et jævla forhør, og du sitter der med kølapp nummer førtisju og kjenner at livet ditt har blitt redusert til en papirlapp du ikke engang gadd å brette pent.

Saksbehandleren min heter Vibeke. Hun er sikkert grei nok. Hun har bilde av to unger på pulten og en kaktus som ser like sliten ut som meg. Hver gang jeg kommer inn sier hun «så, hvordan går det med deg da», med den stemmen folk bruker på hunder og gamle. Og hver gang svarer jeg «jo, det går jo», som er den største løgnen i det norske språket. Det går jo. Ingenting går. Alt står bom stille, det er hele poenget, det er derfor jeg sitter her.

Hun spurte om jeg hadde vært «aktiv i jobbsøkerprosessen». Jeg sa ja. Jeg hadde søkt på fjorten stillinger den måneden. Det var faktisk sant, og det er det som er det mest deprimerende, at det var sant. Fjorten søknader, fjorten små brev der jeg påstår at jeg er «motivert» og «fleksibel» og «trives i et hektisk miljø». Jeg trives ikke i noe miljø. Jeg trives på balkongen min med en rev og en kopp pulverkaffe, det er det eneste miljøet jeg noensinne har trivdes i.

Én av de fjorten svarte. Et lager på Berger. De takket for interessen og hadde «gått videre med andre kandidater». Andre kandidater. Jeg satt og så på den mailen og tenkte: hvem faen er disse andre kandidatene, disse menneskene som alltid går videre mens jeg blir sittende igjen. Jeg ser dem for meg som en lang kø av folk med nystrøkne skjorter og faste håndtrykk, folk som sover om natta og drikker smoothie og ringer mora si uten at det er vondt.

Vibeke sa at vi kanskje skulle «tenke litt bredere». Kurs, sa hun. Det finnes et kurs i «jobbmestring». Jeg sa at jeg skulle tenke på det. Det jeg tenkte var at jeg er førti år og de vil sende meg på kurs for å lære å ville noe. Det er der lista ligger nå. Ikke lære et fag, ikke lære et språk. Lære å ville.

Etterpå gikk jeg hjem langs elva. Det var oktober og lufta var skarp og fin, sånn luft som nesten lurer deg til å tro at ting skal ordne seg. Ei and sto på en stein og glodde ut i vannet som om den også venta på svar på noe. Jeg ble stående og se på den lenge. Vi sto der, anda og jeg, to arbeidsledige jævler i hver vår ende av næringskjeden.

Hjemme rulla jeg en tynn en av det jeg hadde igjen og satte meg ved kjøkkenbordet. Det er et fint bord. Furu. Det er det eneste jeg tok med meg fra det forrige livet, det bordet. Folk tror at det å være blakk handler om penger, men det handler mest om tid. Du har hav av den. Du sitter der med hele dager i fanget som våt sand, og du kan ikke bygge en dritt med den.

Jeg røyka og så ut vinduet og tenkte på Vibeke og ungene på pulten hennes og den slitne kaktusen. Jeg tenkte at hun sikkert også har dager der hun sitter i bilen på parkeringsplassen og ikke orker å gå inn. Det gjorde meg litt godt å tenke på, og så skammet jeg meg over at det gjorde meg godt, og så røyka jeg litt til, og så var den dagen også over.

Nummer førtisju. Det er meg. Jeg møter opp. Det skal ingen faen ta fra meg - jeg møter opp.