Rundstykker
Mamma kommer på besøk annenhver torsdag. Hun tror ikke jeg vet at det er system i det, men jeg vet det. Annenhver torsdag, klokka elleve, med en pose rundstykker fra bakeren på torget og et ansikt som prøver så jævlig hardt å ikke se seg rundt i leiligheten at det er det eneste hun gjør.
Jeg lufter alltid ut først. Åpner alle vinduene klokka ni, står i trekken i morgenkåpa og fryser for Norge, for hun skal ikke kjenne lukta. Hun kjenner den likevel. Hun sier aldri noe, men hun har den nesa. Hun oppdro tre unger på den nesa. Hun vet nøyaktig hva jeg driver med, og jeg vet at hun vet, og hun vet at jeg vet at hun vet, og så sitter vi der og spiser rundstykker oppå hele den vissheten som om den var en duk.
«Du har gått ned i vekt», sa hun sist.
«Jeg trener», sa jeg. Jeg trener ikke. Jeg glemmer å spise, det er noe annet.
Hun hadde med brunost og en sånn leverpostei med lokk av plast som ingen under seksti kjøper. Hun smurte for meg. Jeg er førti år og mora mi smører rundstykkene mine, og det verste er ikke at hun gjør det, det verste er hvor godt det er. At det finnes en hånd i verden som fortsatt gjør noe for meg uten å føre det opp i et skjema.
Hun spurte om jeg hadde hørt noe fra Karianne. Karianne er søstera mi. Karianne bor på Nordstrand med en mann som heter Preben og driver med noe innen eiendom som ingen skjønner men alle respekterer. Nei, sa jeg, jeg hadde ikke hørt noe fra Karianne. Karianne hører man ikke fra. Karianne er en pressemelding, ikke et menneske. Det sa jeg ikke. Man sier ikke sånt til mødre. Mødre elsker alle ungene sine likt, det er jobben deres, og det er en dritjobb, og de klager aldri.
«Pappa hadde også en tung periode», sa hun plutselig, midt i tyggingen. «På åttitallet. Da verftet gikk over ende.»
Jeg visste ikke det. Jeg husker bare en far som var stor og taus og lukta motorolje, som satt i garasjen i timevis. Jeg trodde han skrudde. Kanskje han bare satt der. Kanskje garasjen var hans balkong. Vi satt litt stille begge to, og det var fint på en måte, som når det slutter å regne.
Da hun skulle gå, sto hun i gangen og knappa jakka feil, og jeg retta på den, og da holdt hun meg rundt håndleddet, hardt, sånn gamle damer kan når de vil noe.
«Du ringer hvis det blir for mye», sa hun. Ikke et spørsmål.
«Ja da, mamma.»
«Jeg mener det, gutten min.»
Gutten min. Faen. Jeg sto i vinduet og så henne gå bortover mot bussen, litt skjev i hofta, med den tomme brødposen i handa fordi hun ikke kaster plast, og jeg kjente at det brant sånn bak øynene som det gjør når man er for gammal til å grine og for ung til å la være.
Det ligger to rundstykker igjen i brødboksen. Jeg sparer dem til i morgen. Man må ha noe å stå opp til, og akkurat nå er det det jeg har: to rundstykker og en mor som teller dager til torsdag, akkurat som meg.