Steinar

Jeg har nevnt Steinar flere ganger nå og gått utenom ham hver gang, som man går utenom et hull i isen, og det får være slutt på det. Han fortjener sin egen historie, ikke bare å være det stille stedet i andres.

Steinar begynte på lageret et halvt år etter meg. Han kom inn første dagen i en altfor stor kjeledress som han hadde arva av en onkel, og innen lunsj hadde han gitt kallenavn til fire mann og fått hele pauserommet til å le av en historie om en elg og en postkasse som jeg fortsatt ikke vet om var sann. Det var sånn han var. Steinar var den i rommet som gjorde at det var et rom. Noen mennesker er sånn: de er ikke midtpunktet fordi de krever det, de er midtpunktet fordi varmen sitter der de sitter.

Han sang. Herregud, som han sang. Country, helst, den verste sorten, norsk-amerikansk truckdriver-country med pedal steel og hjemlengsel, og han sang det høyt og surt over hele lageret så det gjalla i reolene, og sjefen ga opp å klage for selv sjefen skjønte at produksjonen gikk bedre med Steinar på full guffe. Han sang da han og Roger bar sofaen til Eirik og meg opp fire etasjer. Han sang i begravelsen til faren sin, det hadde faren ønska seg, og han sto der ved kista og tok «Take Me Home, Country Roads» aleine, surt og skjevt og fullstendig knust, og det var det sterkeste jeg har vært med på i ei kirke.

Han var den første som ringte da Eirik dro. Jeg veit ikke hvordan han visste. Han bare ringte samme kveld og sa: «Jeg står utafor med kebab. Jeg går ikke min vei, så du kan like gjerne åpne.»

Det er det som er så jævlig å bære nå. At han var sånn for oss alle, og at da det ble hans tur til å stå i det, så klarte ingen av oss å være Steinar for Steinar.

Omstillinga tok ham hardere enn oss andre, tror jeg, nettopp fordi han var lageret. Vi andre mista en jobb; han mista publikum, rommet sitt, hele scenen. Han prøvde seg som selger en stund, telefonsalg, og alle tenkte at det måtte jo passe, han med det snakketøyet - men det er forskjell på å varme et rom og å presse forsikringer på gamle damer, og Steinar kom seg ikke gjennom manuset uten å skamme seg. Han slutta. Så var det et vikariat, og så var det noe med en brygge på hytta til svigerfaren som aldri ble ferdig, og så ble det stillere og stillere fra ham, og vi sa til hverandre, Roger og jeg, «vi må få med oss Steinar på noe snart», og så sa vi det igjen noen måneder senere, og så sa vi det igjen.

Kona hans, Mona, fortalte etterpå at han slutta å synge det siste året. Det var det hun sa i minnestunden, og det er den setninga som sitter i meg: «Jeg burde skjønt det da han slutta å synge i dusjen. Han hadde sunget i dusjen i tjueseks år.»

Han ringte Roger i november. Ville bare prate, sa han. Roger sto midt i flytting av mora si, kaos, sa han skulle ringe tilbake i helga. Det ble ikke helga. Det ble januar, og da var det Mona som ringte.

Jeg vil ikke skrive om hvordan. Det spiller ingen rolle hvordan, og de som trenger å vite hvordan for å forstå har ikke forstått noe uansett. Jeg vil heller skrive dette, som presten hans sa, en gammal dame med hvitt hår som kjente familien: «Fortvilelsen lyver. Den sier til mennesket at det er til bry, akkurat til dem som aldri har vært til bry for noen. Den velger seg de varmeste rommene og skrur av lyset der først.»

I begravelsen var vi over to hundre. Kirka var stappa, folk sto langs veggene, hele det gamle lageret var der, svensken med porten, alle sammen, og alle tenkte det samme, jeg vet det for Roger sa det høyt etterpå, ute på trappa, med et ansikt jeg aldri har sett på ham før: «To hundre stykker. Hvor faen var vi i november?»

Det er ikke sant at ingen brydde seg. Det er verre enn det, og enklere: alle brydde seg, og alle trodde noen andre var nærmere, og alle hadde mye for tida, og alle tenkte at Steinar, av alle, Steinar klarer seg, han er jo sola sjøl. Det er de solene som er mest utsatt når det mørkner, har jeg skjønt nå. De har aldri lært å bli varma av andre, de har bare lært å varme.

Onsdagene til Roger begynte tre uker etter begravelsen. Han sa det aldri rett ut, men jeg visste det, og han visste at jeg visste det: onsdagene er Steinars. Det er den tilbakeringinga som aldri ble tatt, satt i system, for alltid, hver onsdag så lenge vi begge lever.

Og en gang i blant, når jeg går med Kompis langs Østensjøvannet og det ikke er folk i nærheten, tar jeg en strofe. «Country roads, take me home.» Surt og skjevt, sånn den skal. Hunden ser rart på meg. Det får han bare gjøre.

Noen må jo holde sangen i drift.

Det er det minste jeg kan gjøre, og det er for seint, og jeg gjør det likevel. Det er sånn man sørger over en Steinar: for seint, og likevel.