Naboen i første

Han i første døde i mars, og det tok elleve dager før noen skjønte det.

Jeg visste knapt hvem han var. Det er det som er hele historia, egentlig, at ingen visste knapt hvem han var. Halvorsen sto det på ringeklokka, bare det, ingen fornavn, og på posthylla i oppgangen lå det reklame og vinduskonvolutter i en haug som vokste, og det var Silje som til slutt sa det høyt, i gårdsrommet, med ungen på armen: «Er det noen som har sett han i første i det siste?»

Og så sto vi der, fire-fem naboer som aldri står sammen, og regna baklengs. Jeg hadde hørt TV-en hans gjennom veggen - han hadde den alltid på, høyt, sånn ensomme folk har, TV-en er sentralfyringa for folk uten noen - og jeg klarte ikke svare på når den hadde slutta. Det var det jævligste for min del: at stillheten fra en annens leilighet ikke hadde vekket meg. Jeg som sitter og fører regnskap over hele gårdsrommet, når Einar vanner og når krangleparet krangler, jeg hadde ikke merka at en mann rett under føttene mine ble helt stille.

Politiet kom, og begravelsesbyrået, diskret som de er, med den umerkede bilen, og vi sto i vinduene våre, hele oppgangen, og så på, hver fra vår etasje, som lys i en jævla adventsstake.

Etterpå kom det fram det som alltid kommer fram. At han het Arne. At han var syttifire. At han hadde jobba i Televerket i alle år, aldri gift, en søster i Bergen som var dement og ikke kunne komme i begravelsen. At han hadde vært innom Rema hver dag klokka ti - de kjente ham igjen på bildet, jenta i kassa grein, sa hun som fortalte det til Silje - hver dag klokka ti, én pose, og så hjem. Det var rutene hans. Rema, posten, TV-en. En hel infrastruktur av ingenting, og den bar ham i tjue år, helt til den ikke gjorde det.

Begravelsen var på Østre. Jeg gikk. Jeg vet ikke helt hvorfor - jo, jeg vet nøyaktig hvorfor, jeg gikk fordi jeg var livredd for at det skulle sitte tre stykker der, og det gjorde det. Vi var sju. Presten, organisten, ei dame fra kommunen som ordner sånne begravelser, to gamle kolleger fra Televerket som hadde sett dødsannonsen, og Silje og jeg. Silje hadde med ungen, hun hadde ingen barnevakt, og hun sa unnskyld for det til presten, og presten, en ung fyr med skjegg, sa: «Aldri be om unnskyldning for å ta med liv inn i et sånt rom.»

Det var den fineste setninga i hele seremonien, og den sto ikke i manus.

Presten gjorde så godt han kunne med det han hadde, og det han hadde var nesten ingenting: et navn, et yrke, en søster i Bergen. Han sa at et menneskes verdi ikke måles i hvor mange som kommer i begravelsen, og det er sant og det er piss på samme tid, for hvis det var helt sant hadde det ikke gjort så vondt å sitte i den store salen og høre sju stemmer prøve å fylle en salme som er skrevet for hundre.

Etterpå, ute i sola på Østre, sa den ene Televerket-gubben til meg: «Arne var flink, altså. Linjefeil. Han kunne finne en linjefeil raskere enn noen. Folk satt uten telefon på Toten i uvær, og så kom Arne.» Han ristet på hodet. «Så satt han sjøl uten linje i tjue år, og ingen kom.»

Jeg gikk hele veien hjem fra Østre, halvannen time, jeg trengte det. Og jeg tenkte på det Eirik sa på fortauet den gangen, om balkongen, om å få dø alene, og for første gang tenkte jeg på den setninga uten at den handla om meg. Den handler om Arne. Den handler om tusenvis av Arner i tusenvis av førsteetasjer, hele dette landet av velstelte oppganger der folk blir borte i elleve dager mellom to søppeltømminger, og alle har det så jævlig travelt med å respektere hverandres privatliv at vi respekterer folk til døde.

Samme kveld gjorde jeg noe. Det er lite, og jeg sier det ikke for å pynte meg, for det kosta meg ingenting og det burde vært gjort for lenge sida: jeg gikk opp til Einar med to øl og sa at nå lager vi en avtale, du og jeg. Gardintrekk. Hvis gardinene dine ikke er trukket fra klokka ti, ringer jeg på. Hvis mine ikke er fra klokka ti, ringer du, eller sender Kompis eller banker i golvet med rullatoren, hva som helst.

Einar så på meg lenge. Så sa han: «Halv elleve. Jeg sover lenge på søndager, jeg er tross alt pensjonist, ikke tulling.»

Halv elleve, da. Avtalen gjelder.

TV-en til Arne er borte nå, veggen er stille, det skal inn nye folk i mai. Unge, sier ryktet, et par. De kommer aldri til å få vite noe om ham, det er sånn byen virker, leilighetene husker ingenting, de bare vaskes og males og går videre.

Men jeg husker. Jeg har ført ham inn i det interne regnskapet, Arne fra Televerket, han som fant linjefeil på Toten.

Og hver morgen klokka halv elleve ser jeg opp mot fjerde etasje, og gardinene til Einar er fra, og han ser ned mot tredje, og mine er fra.

Linja er åpen. To gamle gubber i hver vår etasje som melder fra til hverandre hver eneste morgen: fortsatt her.

Det er ikke mye til telefonnett.

Men det er vårt, og det virker.