Piotr

Piotr har jobba for Bjørnar i sju år, og på de sju åra har han sendt hjem penger til Gdańsk hver eneste måned, bygd ferdig et hus der nede han har bodd i til sammen elleve uker, og lært seg et norsk som er bedre enn han later som. Det siste tok det meg tre måneder å oppdage: Piotr later som han kan mindre norsk enn han kan, for da får han være i fred, og folk sier ting foran ham som de ikke burde, og han samler på det, sa han til meg en gang, «folk forteller sannheten foran den de tror ikke hører etter».

Det er det lureste jeg har hørt om både språk og mennesker, og han sa det mens vi bar et piano.

Pianoet, ja. Vi skal fram til det, for den dagen er den beste arbeidsdagen jeg har hatt på fire år, og det inkluderer alle de gamle på lageret.

Det var en flytting på Kampen, ei gammal dame som skulle fra andre etasje i en bygård og hjem til Toten, «hjem for godt», sa hun, «man skal dø der man lærte å sykle», og i stua hennes sto det et piano fra 1962. Et ordentlig et, svart, tungt som ei kirkeklokke og like hellig, for på notestativet sto det fortsatt noter, og dama, Ragnhild het hun, sa: «Mannen min spilte. Hver kveld i femti-tre år. Jeg selger alt annet, men pianoet skal med, om det så skal bæres til Toten.»

Bjørnar så på trappa. Trappa på Kampen er bygd av folk som hata både pianoer og flyttemenn: smal, med sving, med et gelender som stikker ut som en albue. Han målte og mumla og regna, og så sa han det som gjør at jeg går gjennom ild for den mannen: «Dette er en fire-manns-jobb minst, og vi er tre. Men vi sier ikke nei til enker med piano. Det finnes grenser for hva slags firma vi skal være.»

Det tok oss to timer og førti minutter. Vi rigga med stropper og teppe og ei rampe Bjørnar snekra på stedet av to planker fra bilen. Piotr tok den tyngste enden, sjølsagt, nederst i trappa, der hele vekta kommer når det tipper, og jeg sto over, og Bjørnar dirigerte som en losbåtkaptein, rolig, rolig, tre centimeter høyre, stopp, pust. Og midt i svingen, da alt sto på det verste og pianoet hang i stroppene mellom liv og død og gelenderet, og jeg kjente ryggen min vurdere å si opp på dagen - da begynte Piotr å synge.

Lavt, som alltid, på polsk. Men denne gangen var det ikke bare surr, det var en melodi, sakte og tung, i takt med løfta våre, og jeg skjønte etter noen takter hva han gjorde: han ga oss rytme. Løft på tunge slag, hvil på lette. Vi fikk pianoet rundt svingen på polsk arbeidssang, centimeter for centimeter, og da vi satte det ned på gateplan, helt, uten en skramme, sto Ragnhild i porten og klappa, og hun hadde tårer i øynene, og Piotr bukka, faktisk bukka, med handa på brystet, som en konsertpianist.

Etterpå, i bilen mot Toten, tre mann i forsetet med hver vår kaffe fra Circle K, spurte jeg hva sangen var. Piotr så ut vinduet en stund.

«Bestefaren min sang den», sa han. «Han var havnearbeider i Gdynia. De sang når de lasta. Han sa: det tunge blir ikke lettere av sang. Men det blir felles. Og felles tungt er halvparten så tungt, det er sånn matematikk som ikke finnes på skolen.»

Felles tungt er halvparten så tungt. Jeg skreiv det på en kvittering i bilen så jeg ikke skulle miste det, og kvitteringa ligger i skuffen under furubordet nå, sammen med det andre jeg sparer på.

På Toten bar vi pianoet inn i ei stue med utsikt over jordene, og Ragnhild ville by på middag, og Bjørnar, som aldri tar betalt for kaffepauser men alltid har tid til dem, sa ja takk. Vi satt der, tre flyttemenn og ei enke, og åt komler - det heter visst noe annet på Toten, klubb eller kumle eller krig, det er visst kamp om det - og Ragnhild fortalte om mannen, læreren som spilte piano hver kveld, «aldri fint, men hver kveld, trofast, det er bedre enn fint».

Da vi skulle gå, satte hun seg ved pianoet. «Jeg spiller ikke», sa hun. «Men han lærte meg én ting for å ha noe å tulle med.» Og så spilte hun de fire første taktene av Lisa gikk til skolen, stivt og feil, og lo, og vi tre store karene sto i døra og klappa som om det var Grieghallen.

I bilen hjemover var det stille lenge. Så sa Bjørnar: «Sånne dager, gutta. Det er derfor jeg ikke orker å bli stor. Blir man stort firma, blir det app og algoritme og kvarterpriser, og så sier man nei til enker med piano, for det lønner seg ikke.» Han tok en slurk kald kaffe. «Det lønner seg ikke. Faen. Det er det dummeste uttrykket i språket. Alt som er noe tess lønner seg ikke.»

Piotr nikka og sa noe på polsk, og for en gangs skyld oversatte han uoppfordra:

«Bestefar igjen», sa han. «Han sa: lønn får du for jobben. Men det er det som skjer mens du jobber, som er livet.»

Vi kjørte inn mot byen i solnedgang, tre mann med vonde rygger og fire hundre kroner timen delt på skatt og avgift, og jeg satt klemt i midten med kvitteringa i lomma og tenkte at akkurat nå, akkurat her, mellom disse to, finnes det ikke et styremøte i hele landet jeg ville bytta med.

Felles tungt er halvparten så tungt.

Det gjelder pianoer. Det gjelder resten òg.