Silje i andre

Silje i andre etasje er tjueåtte år, aleine med en gutt på fem som heter Sander, og hun jobber turnus på et sykehjem på Manglerud, hvilket betyr at hun lever i en evig logistikk-krig der fienden er klokka og forsterkninger aldri kommer. Faren til gutten er «ute av bildet», som det heter, et uttrykk jeg alltid har lurt på - hvem tok bildet, hvem klipte ham ut - men jeg spør ikke, for i denne oppgangen har vi alle våre utklipte.

Etter sykkelsetet den gangen, og etter Arne i første, har det blitt sånn at Silje og jeg snakker sammen når vi møtes i gårdsrommet. Ikke lenge, men ordentlig. Hun er av den sorten som spør «hvordan går det» og så blir stående og vente på svaret, med blikk-kontakt, til det kommer et ekte et. Det er en sjelden idrett. Hun burde hatt landslagsdrakt i den.

Så en fredag i april ringte det på døra mi klokka kvart på tre, og det ringer aldri på døra mi, så jeg trodde det var Jehovas eller strømselgere, og så sto Silje der, i sykehjemsuniform, med et ansikt som var ferdig med å late som.

«Jeg hater å spørre om dette», sa hun. «Barnehagen stenger halv fem og vakta mi slutter fem og mamma er på Gran Canaria og jeg har ingen. Jeg har bokstavelig talt ingen. Kan du hente Sander?»

Og der sto jeg, han i tredje, arbeidsledig førtiett år gammal mann med rev i skuffen og hull i tanngarden, og var noens siste skanse. Jeg skjønner godt at hun hata å spørre. Jeg hadde også nølt med meg som kandidat.

«Jeg står i barnehagen halv fire», sa jeg. «Da har vi margin.»

Hun kunne kysset meg, sa blikket, og gudskjelov gjorde hun ikke det, og så var hun ute døra, og jeg sto igjen og innså at jeg hadde påtatt meg ansvar for et levende menneske på fem år, jeg som nettopp har lært meg stueplante.

Barnehagen var full av lyd og små støvler, og Sander kom ut med en tegning i handa og så på meg med det åpne, nådeløse femårsblikket. «Du er han med verktøykassa», sa han. Sånn er ryktet mitt i andre etasje, altså. Det finnes verre rykter.

Vi gikk hjemover, og han la handa si i min helt uoppfordra, midt i lufta, sånn femåringer gjør, de har ikke fått beskjed ennå om at man skal la være, og jeg gikk der med en liten varm hånd i min og måtte konsentrere meg om trafikken på en måte som ikke handla om trafikken.

Hjemme hos meg - vi måtte innom, jeg hadde lovt å fikse mat - var det så tomt for femåringmat som det går an å bli, men vi fant ut av det, Sander og jeg. Vi lagde makaroni med revet gulost, og han fikk sitte på benken og rive, «forsiktig med fingra, riving er verktøybruk», og han tok det dødsens alvorlig, tunga ut av munnviken, og så åt vi ved furubordet, og han fortalte sammenhengende i tjue minutter om en drage fra en tegnefilm, en historie uten begynnelse, slutt eller logikk, framført med total overbevisning, og jeg hørte etter, ordentlig, for det er min idrett - jeg lærte den av mora hans i et gårdsrom.

Så viste jeg ham fuglebrettet. Og her skjedde dagens under: kjøttmeisene kom, midt på ettermiddagen, tre stykker, og Sander ble helt stille for første gang på halvannen time. Vi sto bak gardina, han på en stol, og han hviska - hviska! - «de er ikke redde for oss», og jeg hviska tilbake, «nei, for vi står stille og vil dem ikke noe vondt», og han nikka sakte, som om han hadde fått vite noe stort. Og det hadde han vel. Det er omtrent det største jeg vet, det der: står du stille nok og vil ingen noe vondt, kommer det til slutt noe og lander.

Silje kom kvart over fem, forpusta, med sjokolade til meg som jeg protesterte mot og tok imot. Sander viste henne fuglebrettet og fortalte om meisene og om makaronien og om at «han har en kasse der alle tinga har hvert sitt rom», og Silje så på meg over hodet hans og sa: «Takk. Du aner ikke.»

Men det er det jeg gjør, da. Aner. Det er det denne boka handler om, hvis den handler om noe: alle oss som står aleine med hvert vårt og ikke har noen å ringe klokka kvart på tre. Vi bor i samme oppgang, hele havarerte Norge, etasje på etasje med folk som er hverandres løsning uten å vite det, atskilt av to centimeter betong og førti år med regler om å ikke bry.

Nå henger det en lapp på tavla nede i oppgangen, det var Siljes idé etter Arne, en helt enkel en: «Oppgangens hjelpeliste» står det, og så navn og etasje og hva man kan. «Silje, 2. etg: helsefag, nattevakt-tips, kan sy.» «Einar, 4. etg: tomater, råd om det meste, god tid.» Krangleparet i andre har skrevet seg på, viste det seg at han er elektriker, det ante ingen. Og midt på lista, med min håndskrift:

«3. etg: verktøykasse, henting, står stille ved fuglebrett.»

Sander vinker til meg fra vinduet i andre nå, hver gang jeg går ut med Kompis.

Man kan bli sett i denne byen òg, viser det seg.

Man må bare bo over de rette folka.