og få dø alene
Til slutt må jeg gjøre opp med tittelen, for den er stjålet, og man skal vedstå seg tyveriene sine.
«Du kommer til å sitte på den balkongen og få dø alene, og det er det eneste jeg ikke klarer å se på.» Eirik, på et fortau, for lenge siden. Jeg har båret den setninga i alle år, sånn man bærer en dom, og jeg satte den på omslaget av denne boka den vinteren jeg begynte å skrive, for da trodde jeg fortsatt at boka skulle handle om at han fikk rett.
Det var sånn denne boka begynte, forresten, det har jeg ikke fortalt. Det var Iversen som foreslo det, på den andre eller tredje kontrollen. «Mange har nytte av å skrive ting ned», sa han tørt, som han sier alt, og jeg fnyste, for bok nummer to var ikke planen, jeg hadde ikke tenkt å gjøre det igjen, den forrige hadde tatt nok av meg. Men så satt jeg der en kveld i februar med biblioteksbøkene, med Bukowski som skreiv om husleie og fyll og gjorde det til litteratur, og jeg tenkte: hvis den fylliken kunne, så kan vel faen meg jeg. Jeg begynte på nytt samme kveld, i en skrivebok fra Europris, fjorten-nitti. Nav, het den første i denne runden. Om kølapp førtisju.
Og så skjedde det som skjer når man skriver ærlig, det ingen forbereder deg på: papiret svarer. Ikke med ord, men med mønster. Jeg skreiv om ei and ved elva og oppdaga at jeg ikke hadde vært aleine den dagen. Jeg skreiv om mamma og rundstykkene og så, svart på hvitt, at det fantes en hånd i verden som smurte for meg uten skjema. Jeg skreiv side opp og side ned om ensomhet, og for hver side dukka det opp folk i teksten. Gerd. Jonas. Silje. Einar. Roger, alltid Roger. Til slutt måtte jeg innse det som sto der: boka mi om å være aleine var full av mennesker. Jeg klarte ikke skrive ensomheten min uten at den ble folksom, og en dag skjønte jeg at da var den kanskje ikke ensomhet lenger. Da var det bare et liv, som ikke hadde blitt sett på lenge. Heller ikke av meg. Minst av meg.
Eirik tok altså feil, tenkte jeg, og var lenge fornøyd med den slutten.
Men det er ikke helt sant heller, og denne boka har bare én regel: den skal være sann. Så her er det siste, det jeg kom fram til på kjøkkentrappa hjemme, med fjorden nedafor, en kveld i høst:
Han kommer kanskje til å få rett likevel. Alle dør alene, teknisk sett. Einar skal en dag ikke trekke fra gardinene klokka halv elleve, og en dag er det min gardin som ikke går opp, enten det nå blir på Vestlandet eller et annet sted, og ingen samling triste noveller kan skrive seg bort fra det. Døden er som Nav: du må møte personlig, og du kan ikke ha med deg noen inn til saksbehandleren.
Men - og dette er hele funnet, dette er det boka har å melde etter alle sidene:
Å dø alene er ikke det farlige. Det farlige er å leve alene. Det var det Eirik egentlig sa på det fortauet, hvis jeg hører etter ordentlig, nå, med de nye ørene: han orka ikke se på at jeg levde død. Døden i enden av livet er ærlig og ordentlig og lik for alle. Det er den andre, den som flytter inn mens du lever, den som kommer med vinduskonvoluttene og de utrukne gardinene og de ni dagene uten en stemme - det er den det står om. Og den kan faktisk bekjempes. Ikke med store midler. Med talgkuler. Med kølapper man møter opp til. Med onsdager klokka 19.02, med lapskaus, med ei liste i en oppgang, med å ta den jævla telefonen.
Jeg røyker fortsatt av og til, jeg er fortsatt blakk, jeg har fortsatt et hull i tanngarden og et i CV-en, og noen dager kommer det grå sigende som skodde over fjorden, og da ringer jeg noen, eller lar være og har det jævlig, for det er ikke sånn at alt er fiksa. Ingenting er fiksa. Det ordner seg ikke, sa Gerd. Det går videre. Underveis er det rundstykker.
Så la tittelen stå. Og få dø alene. Jeg tar den dommen, jeg anker ikke, den gjelder oss alle og den er grei.
Men i margen, med blyant, sånn man skriver i lånte bøker enda man ikke skal, har jeg ført på en merknad, og med den slutter boka:
Dø alene - det får så være.
Men jeg nekter, så lenge det er kaffe på kanna og folk på lista, jeg nekter faen meg plent å leve alene.
Og det, Eirik, skulle du bare visst: det klarte jeg til slutt å se på sjøl.