Tomatene

I august tok jeg toget til Oslo. Det var flere grunner - en kontroll hos Iversen som jeg nekta å flytte til en fremmed lege, et oppdrag for Bjørnar som trengte en tredjemann i tre dager, pizzalørdag på Bøler som falt beleilig - men sannheten, den egentlige, var en melding fra Einar uka før. Et bilde av tomatplantene på balkongen, tunge av frukt, og under, med gamle manns tastefeil:

«Fyrste tomatane mogne til helga. Dei ventar ikkje på nokon. Det bør du vita alt om.»

Man får ikke finere innkallinger enn det. Jeg svarte «kommer lørdag» før jeg hadde sjekka togpriser.

Byen var seg sjøl. Det er det rareste med å komme tilbake til et sted man har vært ulykkelig: man venter at det skal se angrende ut, og så står det der og er helt som før, Storo og elva og blokka, samme gårdsrom, samme lysslynger - de henger oppe ennå, elektrikeren har gjort dem permanente, «det var billigere enn å ta dem ned», som er den offisielle forklaringa, og alle vet at det er løgn, og alle lar den stå.

Sander så meg først. Han kom løpende over gårdsrommet med Kompis i band - han har vokst, begge to, Sander har mista ei tann og Kompis har blitt gråere, og de hører sammen nå, det ser man på ledningen mellom dem, den henger slakk, sånn den gjør når ingen av endene er urolige. «VI HAR SYSTEMET!» ropte Sander før han var framme. «Halv ni og halv fire! Jeg har ALDRI glemt det! Nesten aldri! To ganger!» Og Kompis kjente meg igjen, det gjorde han, han la snuta i handflata mi og sto helt stille, og hunder sier ikke mer enn det, det er heller ikke nødvendig.

Oppe hos Einar var det dekka på balkongen. Han har fått en liten benk der ute nå, hjemmesykepleien maste seg til den, og på benken sto det et fat med skiver av de første tomatene, med salt og litt olje, ingenting annet, «dei skal ikkje pyntast på, fyrste hausten», og vi satt der, han i stolen og jeg på benken, og åt årets første tomater over det gårdsrommet jeg har brukt fire år på å lære navnet på.

Og de smakte - jeg må være ærlig, det er sånn boka skal være - de smakte som tomater. Ikke som åpenbaringer, ikke som symboler. Som gode, solvarme tomater. Det er poenget, tror jeg. Det var aldri tomatene som var innholdet. Innholdet var at en mann på åttito vanner noe hver kveld klokka ti og har gjort det i alle år, gjennom enkestand og lårhalsbrudd og alt, og at det derfor finnes noe å høste i august. Trofastheten er avlinga. Tomatene er bare kvitteringa.

«Balkongen din», sa Einar etter en stund og nikka mot tredje etasje, der det hang ukjente håndklær til tørk. «Polakken. Fin kar. Han helsar.» Pause, tygging. «Men han sit aldri der ute. Har ikkje tida, seier han, han jobbar støtt.» Einar så på meg over brillene. «Eg sa til han: den balkongen har berga folk, den. Sit deg ned ein kveld. Men ungdomen høyrer ikkje.»

Den balkongen har berga folk. Jeg lot den stå, setninga, jeg pirka ikke i den, men jeg tok den med meg, og jeg har tenkt på den siden. Han har fulgt med i alle år, den gamle luringen med vannkanna. Nikket den kvelden for lenge sida var aldri til kvelden generelt. Ingenting er til kvelden generelt. Alt er til noen.

Pizzalørdagen på Bøler var som før, bare bedre: Kenneth går trapper som en femtiåring nå, hvilket for en mann med hans rygg er som å si mirakel, og han har begynt i noe som heter arbeidsforberedende trening, «venterommet har fått ei dør i enden», som han sier. Roger kom rett fra jobb. Fast jobb. Vaktmester, med eget nøkkelknippe, og han prøvde å være kul med det, og så klarte han det ikke, han la knippet på pizzabordet som andre legger fram bilder av barnebarn, og vi tok på nøklene etter tur og sa ånei og åja, og han strålte som odden på sankthans.

På søndagen, før toget, gikk jeg en siste runde. Vaskeriet - Gerd var der, sjølsagt, torsdag er dagen hennes men hun har «utvida til søndag, for maskinene hjemme er blitt så store» - kremt - og hun hadde kringle, og Findus henger fortsatt på veggen og savnes. Biblioteket, der strikkedama nikka som om jeg hadde vært borte ei uke. Og til slutt sto jeg i gårdsrommet med bagen over skuldra, og Silje kom ned med en pose tomater fra Einar til mamma - «han insisterte, det er visst noe med at mødre skal ha av første høsten» - og Sander og Kompis fulgte meg til porten, æresvakt, og Sander sa, med fem-og-et-halvt-årings fulle alvor:

«Du kan komme tilbake når du vil. Du står på lista ennå. Jeg sjekka.»

Jeg står på lista ennå.

Sett det på den andre gravsteinen, hvis det blir plass. Han sto på lista.

Toget gikk vestover i kveldinga, gjennom Drammen og oppover, og jeg satt med tomatene til mamma i fanget og så landet gå forbi, og jeg tenkte på alle sammen, hele det rare riket mitt, spredt utover nå men helt, og på at jeg en gang trodde at avstanden mellom folk var det normale og nærheten unntaket.

Det er omvendt. Det tok meg fire tiår og en samling triste noveller å finne det ut, men det er omvendt.

Tomatene venter ikke på noen, skreiv Einar.

Nei. Men folka gjør det, viser det seg.

Folka venter. Man må bare komme.