Fjorden

Folk forventer at man skal ha hatt det jævlig. Det er det første jeg har lært etter at jeg kom ut: folk vil ha en historie med mørke i, en far som slo eller ei bygd som frøys en ut, noe som forklarer, noe de kan legge hodet på skakke til. Og så sitter jeg der på fest etter fest, tjuetre år gammal med cava i plastglass, og må skuffe dem: jeg hadde en drittfin barndom. Beklager. Det fantes ikke en sky over den fjorden før jeg fant opp noen sjøl.

Jeg er født i åttiåtte, i mai, «midt i sildeinnsiget», som pappa sier, som om det forklarer noe ved meg, og kanskje gjør det det. Vi bodde i huset etter farmor, hvitt, med kjøkkentrapp mot vest og fjorden nedafor, og barndommen min lukta av tang og gressklipp og to-takts påhengsmotor, og den smakte saft og makrell, og den hørtes ut som mamma som roper middag utover et nabolag der alle mødrene ropte middag i samme kvarteret, et helt kor av middager klokka fire.

Vi var frie på en måte unger visst ikke er lenger. Vi sykla ned til kaia i flokk, seks-sju unger på for store og for små sykler, og vi fiska krabbe med blåskjell knust mot betongkanten, og ingen voksne visste hvor vi var fra frokost til det ropende middagskoret, og ingen drukna, enda vi gjorde ting på den kaia som ville gitt dagens foreldre hjerteinfarkt i samla tropp. Vi bytta Pokémon-kort med hard valuta og harde forhandlinger - jeg bytta bort et blankt Charizard for tre dritkort og et løfte om vennskap, og jeg vil si at det er det mest meg som finnes, den handelen, jeg har drevet med varianter av den siden.

Pappa jobba på mekanisk verksted og lukta motorolje og sa lite, men det han sa sto seg. Han lærte meg å slå i en spiker da jeg var fem og å file en kjede da jeg var ni, og han sto på sidelinja på fotballkampene mine i den grønne jakka og ropte aldri, nikka bare, og ett nikk fra ham var verdt mer enn andre fedres hele heiagjeng, det visste jeg allerede da. Mamma styrte hus og bygd og oss med den nesa si - hun visste hvem som hadde gjort hva før vi kom inn døra, hun oppdro tre unger på den nesa - og hun sang surt til oppvasken, og lørdagene lukta det bakst i hele huset, og har man kjent den lukta som unge har man et sted å reise til i hodet resten av livet, gratis.

Karianne er fire år eldre, og hun øvde seg på å bli den hun er ved å organisere meg: hun laga skattekart med oppgaver, klippekort for godteri, regler for sofaen. Jeg protesterte og retta meg etter dem. Vi har fortsatt det systemet.

Og det var én ting til, som jeg ikke visste at jeg visste.

Jeg må ha vært ni-ti. Det gikk en fyr på bygda som de voksne kalte Pran, han var vel i førtiåra, han bodde aleine i huset etter foreldra og jobba på fergekaia, og han var - ingen sa noe ord om det, det fantes ikke ord på bygda på nittitallet - han var «sånn». Man sa det sånn: han er nå sånn, han Pran. Og ungene sa verre ting, ting vi hadde lært et sted, sånt sprer seg som lus, og en dag sto jeg på kaia og hørte en av de eldre gutta rope noe etter Pran da han gikk forbi, og alle lo, og jeg lo òg.

Og Pran snudde seg ikke. Han bare gikk, med den blå matposen sin, litt fortere.

Jeg husker at jeg slutta å le før de andre. Jeg visste ikke hvorfor. Det var som når man ler av en vits og så skjønner man midt i latteren at vitsen handler om en i rommet. Det var ingen tanke, jeg var ti år, jeg visste ingenting om meg sjøl. Men kroppen visste. Kroppen min slutta å le et halvt sekund før hodet, og det halve sekundet har jeg tenkt på mange ganger siden, for det var det første. Det var det aller første.

Han døde da jeg var i tenåra, Pran. Det ble sagt at det var hjertet. Det ble ikke sagt så mye mer, og det var liksom det tristeste, at det ikke var mer å si, et helt liv oppsummert i «han var nå sånn» og «det var visst hjertet». Jeg tenker på ham nå, når jeg står på Youngstorget i regnbueflagg og glitter: at han levde førti år i den samme bygda som ga meg verdens tryggeste barndom, og at den samme tryggheten som bar meg var muren hans. Samme bygd. Samme folk. Det er det ingen vil høre når de vil ha barndomshistoria mi med mørke i: mørket var der, det var bare ikke mitt ennå. Jeg gikk rundt i det som en unge går rundt i en by full av voksne bekymringer, fri, fordi noen andre bar dem.

Så nei. Jeg har ingen sår barndom å by på. Jeg har fjorden og krabbene og det blanke Charizardet jeg ga bort for vennskap, og mammas bakstlukt og pappas nikk, og jeg har et halvt sekund på en kai der latteren min stoppa før jeg visste hvorfor.

Det er arven min. Alt sammen. Både det som bar, og det halve sekundet.

Resten av denne boka handler vel egentlig om det halve sekundet.