Even

Even og jeg var bestevenner fra vi var åtte, av den sorten bestevenner man er på bygda, der man ikke velger hverandre, man blir tildelt: han bodde tre hus opp, vi var jevngamle, ferdig, resten var logistikk. Men det ble ekte, det ble det ekteste jeg hadde. Vi bygde hytte i skogen bak sauegjerdet i fjerde klasse og forsvarte den mot fiender som aldri kom. Vi hadde walkietalkier med en rekkevidde på hundre meter og et hemmelig språk med tre ord. Vi visste alt om hverandre, sånn unger vet alt: hvem som var redd for hunder (han), hvem som grein da Bambi-mora døde (jeg, og han sa det aldri til noen, og det var den første store tjenesten noen gjorde meg i livet).

Sommeren vi var tretten fikk familien hans ny hytte i Ryfylke, og jeg fikk være med, ei hel uke, bare familien hans og jeg. Det var den sommeren alt var i ferd med å skifte gir i oss, den sommeren kroppene begynte å gå sine egne veier og stemmene knakk, og vi lo av alt, absolutt alt var komisk det året, en hel verden av innforståtte vitser som foreldra hans ikke hadde tilgang til, og vi fiska fra svaberget og bada fra morgen til kveld og var brune og salte og udødelige.

Vi delte rom, køyeseng, han oppe og jeg nede. Og om kveldene prata vi i mørket, sånn man bare kan prate i køyeseng, når stemmen er kroppsløs og taket er nært: om alt, om universet og fotball og folk i klassen, og etter hvert, den uka, om det som var nytt, det alle tenkte på det året. Jenter, sa vi. Man sa jenter. Det var ordet man hadde.

Jeg skal ikke fortelle detaljer, og det er ikke fordi jeg skammer meg - jeg er ferdig med å skamme meg, det har kosta meg nok - men fordi det er hans historie like mye som min, og han har ikke bedt om å stå i noen bok. Så jeg sier det sånn, og det er sannheten: den uka skjedde det ting mellom oss som var forsiktige og klønete og helt uskyldige, sånn som det skjer i tusenvis av telt og køyesenger og gutterom over hele dette landet hver eneste sommer, og som det aldri snakkes om etterpå. Nysgjerrighet, hadde en psykolog kalt det. Utforsking. Det er sikkert riktige ord. Men jeg vet noe ordene ikke får med seg: at for den ene av oss var det en stasjon på veien, og for den andre var det ankomst. At den ene glemte det innen skolestart, og at den andre lå våken i årevis og tenkte på ei hand mot ei hand i mørket, og visste, med den ordløse vissheten fra kaia, at dette kom til å bli dyrt.

Det som skjedde etterpå var det vondeste. Ikke noe drama - det fantes ikke drama å ta av, ingen så oss, ingen sa noe, det var ingenting å si noe om. Det som skjedde var stillhet, den norske spesialiteten. Vi kom hjem fra Ryfylke og var fortsatt bestevenner, og så var vi det litt mindre, uke for uke, umerkelig, som en fjære som trekker seg tilbake så sakte at man ikke kan peke på når båten begynte å stå på tørt land. Han begynte med fotball for fullt, jeg begynte med - jeg husker ikke hva jeg begynte med, jeg begynte vel med å vente. I niende hadde han kjæreste og ny gjeng. Vi nikka til hverandre i gangene. Vi nikka! Vi som hadde hatt tre ord i hemmelig språk, endte på nikk.

Og jeg vil være nøye her, for det er lett å gjøre ham til skurk, og han var ingen skurk. Han var tretten-fjorten år, akkurat som meg, og han hadde sikkert sine egne netter med taket nært, hva vet jeg. Ingen lærte oss noe. Det fantes ikke et eneste ord tilgjengelig i hele kommunen for det som hadde skjedd i den køyesenga, ikke ett vennlig ord, bare de ordene som blei ropt etter Pran på kaia, og hvem faen på fjorten velger seg de ordene frivillig? Vi gjorde det eneste kulturen vår hadde lært oss å gjøre med ting som er større enn oss: vi la det i havet og rodde videre hver vår vei.

Men jeg skal si hva jeg savna, og det er ikke det folk tror. Jeg savna ikke det som skjedde. Jeg savna vennen min. Jeg savna walkietalkien og krabbefisket og han som aldri sa det med Bambi til noen. Det er det ingen forteller deg om å være ung og annerledes: at det første skapet ikke handler om sex, det handler om vennskap. Du lærer at det farligste som finnes er å bli helt sett, for den som har sett deg kan trekke seg unna, og da mister du ikke bare hemmeligheten, du mister mennesket. Så du slutter å bli sett. Du blir god på å bli halvt sett. Jeg ble norgesmester i halvt.

Han flytta til Stavanger etter videregående, hørte jeg. Anleggsmaskiner. Det passer ham. Han var alltid best på å bygge ting, hytta i skogen var hans design, jeg var bare arbeidskraft med walkietalkie.

Og hvis han mot formodning noen gang leser dette - han kommer ikke til å lese dette, folk som Even leser ikke novellesamlinger, og det er en av tingene jeg alltid har likt ved ham - så vil jeg bare ha sagt én ting, og det er ikke det han frykter:

Takk for hytta. Takk for språket med tre ord. Takk for at du aldri sa det med Bambi.

Det andre er oppgjort for lenge sida. Vi var unger. Ingen skylder noen noe fra den fjæra.