ute

Til slutt: tittelen. Den er billig, jeg vet det. Ute av skapet, ute på byen, ute blant folk - tre betydninger til prisen av én, sånt skal man visst ikke gjøre i litteraturen, det er for lettvint. Men jeg kommer fra folk som kjøper tre for én når de kan, så tittelen står.

Jeg er tjuetre og et halvt når jeg skriver dette, på kjøkkenet på Tøyen, klokka er kvart på fire om natta og jeg er edru, det er det som er nyheten, det finnes netter da jeg blir hjemme frivillig nå, det begynte i høst. Live sover. Muggen på badet består. I morgen har jeg tidligvakt på lageret, og jeg burde lagt meg for lengst, men jeg satt her med teen og skjønte plutselig at boka er ferdig, at dette er siste kapittelet, og sånt må man skrive ned mens det er varmt, det har jeg lært i år: alt som ikke skrives ned mens det er varmt, blir borte eller blir løgn.

Jeg begynte å skrive i vinter fordi det renner over. Det er hele forklaringa. Ti år med lokk, og så av med lokket, og så viser det seg at det ikke slutter å strømme bare fordi man har fortalt hovedsaken. Man kommer ut av skapet med én setning, og så bruker man år på å bære ut resten av det som sto lagra der inne: historiene, folka, Pran, køyesenga, parkeringshuset, alt må ut og lufta og sees på, og noen av oss må gjøre det skriftlig, det er visst sånn jeg er skrudd sammen. Jeg som trodde jeg var en fyr med hender og ikke ord. Det viser seg at man kan være begge. Det viser seg at man kan være mye rart man hadde avskrevet, når varslingsanlegget først er demontert og strømmen er til overs.

Hva har jeg lært? Man skal ikke avslutte bøker med hva man har lært, sier Live, som leser sånt på studiet, hun sier det er «didaktisk». Men dette er mi bok, og jeg kommer fra folk som sier det de mener før de går, så her er det, lista, du kan hoppe over den hvis du er fin på det:

At skam er leid arbeidskraft. Den jobber ikke for deg, den jobber for de som slapp å kjenne den. Si opp avtalen. Det tar år, og det går.

At mot ikke er en egenskap men en muskel, og at den trenes på idiotisk små ting: en hånd som får ligge på en bardisk. Et brukernavn med «fjord» i. En parade i regn. Ingen av delene ser ut som mot utenfra. Alt sammen var det.

At de som elsker deg stort sett venter på deg. Jeg trodde jeg beskytta dem med taushet. De satt der hele tida, mamma med nesa, pappa med nikket, Karianne med lista, og venta på at jeg skulle bli ferdig med å beskytte dem mot meg. Det er den dyreste misforståelsen i denne boka, og jeg deler den ut gratis: de venter. Flere enn du tror venter.

At noen ikke venter, og at man går forbi frysedisken i hele sin høyde, og at det er alt de skal få.

Og at gleden - dette er det siste og det største, og så skal jeg legge meg - at gleden er alvor. Jeg trodde det var mørket som var alvoret mitt, og at dansinga og glitteret og nettene var pausene. Det er omvendt. Hver dans på det klissete gulvet er protokollført. Hver latter på et nachspiel er ført inn i regnskapet som Pran aldri fikk åpna. Vi danser med hele den triste historia i kroppen, det er derfor vi danser sånn, det er derfor det ser ut som om livet står om det. Det står om det.

Jeg vet ikke hva som kommer. Jeg er tjuetre, jeg vet ingenting, det er min største kvalifikasjon. Kanskje jeg finner en å bli gammal med, en som tåler heimebygd og makrell og at jeg tar på alt. Kanskje det blir mer kronglete enn som så, kanskje kjærligheten min kommer til å ta veier jeg ikke kan tenke meg i natt, folk er rarere enn kategoriene sine, det er om lag det eneste jeg har skjønt om folk. Kanskje jeg blir boende i byen, kanskje fjorden drar meg hjem en dag, den ligger der og venter, den har god tid, den har alltid hatt god tid.

Men én ting vet jeg, og det er det denne boka egentlig har prøvd å si på hundre sider, og som jeg like godt kan si rett ut nå, klokka fire om natta, i den didaktiske sjangeren, mens teen blir kald:

Jeg var innafor i tjue år. Innafor gikk det an å overleve. Det var varmt nok, trygt nok, det var til og med fint der, lange perioder, ingen skal få lyve om det.

Men det var ute livet lå.

Det lå her hele tida. Rett utafor døra, midt i regnet, med glitter i skjegget og handa på bardisken og hele det våte, glitrende dyret nedover Karl Johan.

Ute. Det er stedet. Det er hele adressa mi nå.

Kom ut, dere som sitter der ennå, i Sogn og i Bærum og bak stukkatur på Frogner, hver til si tid, ingen skal jages - men kom.

Det er plass. Det er faen meg så mye plass her ute.

Over og ut.

Over.