Even igjen

Det var i de tre ukene hjemme at jeg møtte ham, sjølsagt. Bygder er små og somrene samler, og jeg hadde visst hele tida at det kunne skje, at det på et vis måtte skje, og så skjedde det på det dummeste stedet i verden: på bensinstasjonen, ved pumpene, han med en firmabil fra anleggsfirmaet i Stavanger, jeg med pappas Passat som skulle fylles for mamma.

«Nei», sa Even. «Der er du.»

Han er blitt stor. Ikke tjukk, stor, sånn menn som jobber med kroppen blir, og han hadde firmalogo på brystet og gifteringen synlig på handa rundt pumpehåndtaket, og vi sto der, to voksne menn ved hver vår pumpe, og mellom oss lå det ei hytte i skogen, tre ord i hemmelig språk, ei uke i Ryfylke og femten år med nikk.

«Der er jeg», sa jeg.

Han skrudde på tanklokket, tørka henda, og så sa han det som avgjorde alt, og han sa det uten å senke stemmen: «Har du tid til en kaffe? De har ny maskin inne. Britt Kristin skryter sånn av den.»

Skikkelig kaffe. Bygda leverer sine tegn til den som kan lese.

Vi satt ved plastbordet inne på stasjonen, blant bilrekvisita og grillpølser, og først gikk det i det vanlige: jobben hans, anlegg, mye pendling. Kona - han sa navnet, jeg lar det ligge, hun er ikke min å skrive om - de har ei jente på to og en til på vei. Han viste bilde, sånn fedre gjør, telefonen over bordet, og ungen ligna på ham rundt øya, og jeg sa det, og han ble blank og stolt og helt åpen i trynet et øyeblikk, og der, i det øyeblikket, var han ti år og vi bygde hytte.

Så ble det stille. Den store stillheten, den som hadde ligget og venta på oss i femten år. Jeg hadde bestemt meg for lenge sida for at den ikke var min å bryte. Det var han som hadde trukket seg unna den gangen; da fikk det være han som kom tilbake, hvis han ville. Jeg satt og venta og drakk den nye kaffen, som forresten var midt på treet, uansett hva Britt Kristin sier.

«Jeg har tenkt på om jeg skulle ringe deg», sa han til slutt, ned i koppen. «Da jeg hørte det, i fjor. Jeg satt med telefonen flere ganger. Jeg fikk det ikke til.»

«Det er greit», sa jeg.

«Nei, det er ikke det.» Han så opp. «Jeg skylder deg noe. Jeg har visst det lenge, og hvis jeg ikke sier det nå, så blir det aldri, så nå sier jeg det.» Han la de store nevene på plastbordet, som om han skulle løfte noe. «Den uka på hytta. Og tida etterpå. Jeg fraus deg ut. Jeg gjorde det med vilje og jeg visste at jeg gjorde det, og jeg visste at det såra deg, og jeg gjorde det likevel, for jeg var livredd. Ikke for deg. For meg. For at hvis jeg var nær deg, så visste jeg ting om meg sjøl som jeg ikke hadde noe sted å gjøre av. Så jeg kutta deg, og lot deg stå igjen med hele greia aleine, og du var bestevennen min, og du hadde ikke gjort noe galt. Ingen av oss hadde gjort noe galt. Vi var unger.» Han pusta ut, lenge, som etter et løft. «Beklager. Det er ordet. Jeg har hatt det med meg i femten år, og det er ditt.»

Jeg skal være helt ærlig om hva jeg tenkte først, for boka krever det: jeg tenkte på spørsmålet. Det store, det jeg aldri kommer til å stille - om det bare var redsel for det han visste om meg, eller redsel for det han visste om seg. Det er hans land, det der. Jeg har ikke visum, og jeg søker ikke. Noen dører skal få stå som de står, og den som har bodd i skap veit bedre enn noen at man ikke river i andres dører.

Så jeg sa det som var sant og mitt: «Godtatt. Alt sammen. Og du - jeg har aldri vært sint for Ryfylke. Jeg var såra for nikkinga. Det var vennen jeg mista, ikke noe anna. Krabbefisket. Walkietalkien.»

Og da lo han, plutselig og høyt, hele bensinstasjonen så bort på oss. «Walkietalkien! Herregud. Over.» Han sa det, faktisk: «over», som vi alltid sa, og jeg svarte «over og ut, feilmelding, over», som var en av våre tre fraser, og vi satt der ved plastbordet og var elleve år i fjorten sekunder, og det var kanskje de beste fjorten sekundene den sommeren.

Vi prata en time til. Om alt mulig, lett nå, lettere enn på femten år. Da vi sto ved bilene til slutt, sa han: «Neste sommer tar vi ungene med på krabbefiske. Mine altså. Du kan få være onkel. Vi mangler en som kan knuse blåskjell ordentlig, jeg har aldri fått taket på det.»

«Det er fordi du alltid slo for hardt», sa jeg. «Du skal knuse skallet, ikke drepe hele fjæra.»

«Ser du», sa han. «Vi mangler kompetansen.»

Så kjørte han nordover og jeg sørover, og i speilet så jeg firmabilen hans forsvinne bak svingen ved gamleskolen, og jeg kjørte hjem til mamma med full tank og noe oppgjort som hadde stått åpent siden jeg var tretten.

Man får ikke alt tilbake. Vennen fra hytta finnes ikke lenger, like lite som gutten som venta på ham; de er begge bygd om, begge bærer andre ting nå. Men man kan få noe annet, noe jeg ikke visste fantes på menyen: to voksne som ser på hverandre over et plastbord og vedkjenner seg hele historia, uten å bla i den, og avtaler krabbefiske.

Over og ut. Feilmelding retta.

Over.