Balkongen

Balkongen min er tre kvadratmeter, og det er de eneste tre kvadratmeterne i verden jeg har full kontroll på. En campingstol, et blomsterkasse-stativ uten blomster som jeg bruker som askebeger-hylle, og utsikt rett inn i blokka på andre sida av gårdsrommet. Det er teateret mitt. Jeg har fast plass på første rad, og forestillingen går hver kveld, hele året, og den handler om folk som har fått det til.

I andre etasje bor det et par i trettiåra som krangler hver tirsdag. Jeg vet ikke hvorfor tirsdag. Kanskje det er da han har gutta-kveld, kanskje det er da kortet blir belasta for et eller annet hun ikke visste om. Hun står ved kjøkkenvinduet og gestikulerer, og han sitter et sted jeg ikke ser, og av og til går lyset i stua og så står hun der aleine i kjøkkenlyset, og jeg sitter her i mørket med reven min, og vi er begge like aleine, hun bare betaler mer i husleie for det.

I fjerde bor det en gammal fyr som vanner tomatplantene sine klokka ti hver kveld. Presis som et jævla urverk. Han har lyskjede rundt balkongdøra i desember og tomater i august, og jeg har døpt ham Einar fordi han ser ut som en Einar. Einar vinker aldri, ser aldri hitover, men én gang i sommer sto vi der samtidig, han med vannkanna og jeg med røyken, og han nikka. Ikke til meg, kanskje. Kanskje bare til kvelden generelt. Men jeg tok den. Man tar det man får.

Jeg røyker helst når det har blitt mørkt. Ikke fordi jeg gjemmer meg - hele oppgangen vet, lukta går rett opp ventilasjonen, jeg er sikkert kjent som «han i tredje» - men fordi hasj og dagslys er en dårlig kombinasjon. I dagslys ser du støvet, oppvasken, posthaugen med vinduskonvolutter som ligger og gulner ved døra som løv. I mørket er det bare glo, røyk og gårdsrommet, og tankene blir runde i kantene, som steiner som har ligget lenge i ei elv.

Folk tror man røyker for å flykte. Det er bare halve sannheten. Man røyker for å holde ut å være til stede. Det er forskjell. Flukt er å dra et sted. Dette er å klare å bli.

I kveld regner det, det fine oktoberregnet som ikke har noe hastverk. Krangleparet har lys i begge rom, så det er visst våpenhvile. Einars tomatplanter er tatt inn for sesongen, og balkongen hans står tom og ser ut som min. Jeg sitter under takutspringet med hetta oppe og kjenner at det er kaldt på en måte jeg egentlig liker, fordi kulde er i det minste en følelse som ikke er min egen skyld.

Jeg tenkte i kveld at hvis noen hadde spurt meg - og det er det jo ingen som gjør, men hvis - hva jeg ville savne hvis alt tok slutt, så hadde jeg ikke sagt kjærligheten eller framtida eller noe sånt stort og fett. Jeg hadde sagt dette. Regnet på taket over en balkong. Den første trekken av en nyrulla. Lyset hos folk jeg aldri kommer til å hilse på.

Det er et lite liv, det her. Tre kvadratmeter. Men det er faen meg mitt, og i kveld nikka jeg til gårdsrommet, sånn som Einar. Ikke til noen spesiell.

Til kvelden generelt.