Kiwi

Det finnes en egen matematikk for oss som handler på slutten av måneden. Jeg går rundt i butikken og regner som en jævla børsmegler. First Price-makaroni, elleve og nitti. Pesto: nei. Kaffe: må. Kaffe er ikke forhandlingsbart, det er kaffe og røyk som holder hjulene i gang, tar du fra meg dem kan du like gjerne parkere meg i en garasje for godt.

Jeg vet nøyaktig når det er rolig på Kiwi. Halv to på en tirsdag. Da er det bare meg, en og annen pensjonist, og en ung mor med vogn som ser like sliten ut som jeg føler meg. Vi nikker ikke til hverandre, men vi ser hverandre, sånn som folk i samme kø på Nav ser hverandre. Det finnes et hemmelig brorskap av folk som har god tid midt på dagen, og ingen av oss har bedt om medlemskap.

I dag sto jeg ved kjøledisken og holdt en pakke karbonadedeig i handa. Femti-tre kroner. Jeg sto der og veide den, bokstavelig talt sto og veide kjøttdeig i handflata som om vekta skulle fortelle meg noe om økonomien min. Og så kom jeg på at faren min pleide å si at «en mann skal ha råd til middag», og jeg la den tilbake, og jeg vet ikke hva som var verst, å legge den tilbake eller å høre stemmen hans mens jeg gjorde det.

Til slutt ble det makaroni, en løk, en boks tomater og det billigste kaffet de har. Åttien kroner og femti øre. Jeg hadde hundre og tjue på kontoen og fire dager igjen. Det går. Det går alltid på et vis, det er det pussige. Kroppen venner seg til alt, også til å leve på margin, den bare skrur ned lyset innvendig og går på sparebluss, og du merker det ikke før noen spør «hva har du lyst på til middag» og du ikke skjønner spørsmålet. Lyst på. Som om lyst er med i regnestykket.

I kassa satt det ei ny jente. Ung, sikkert student. Hun dro varene over og sa «vil du ha kvittering?» og smilte, et ekte smil, ikke et sånt opplærings-smil, og jeg ble helt satt ut. Det er det ingen som har fortalt meg om denne tilværelsen: at du blir så uvant med å bli sett at et smil i kassa på Kiwi kan sitte i deg til langt på kveld. At du går hjem med en handlepose med makaroni og tenker på det. Det er patetisk. Jeg vet at det er patetisk. Men det er også sant, og jeg har slutta å late som at de to tingene utelukker hverandre.

Hjemme lagde jeg makaroni med tomatsaus og løk, og jeg skal si deg en ting: det ble faen meg godt. Jeg satte meg ved furubordet med tallerkenen og en gammal avis, og jeg spiste sakte, for når man har lite lærer man seg å spise sakte, det er den fattige manns luksus, å tygge lenge.

Fire dager igjen av måneden. Trettiåtte kroner og femti øre på konto. Et halvt kilo makaroni i skapet, kaffe til en uke, og et smil fra ei kassajente jeg aldri kommer til å se igjen.

Jeg har hatt dårligere regnskap.