En mann som het Eirik

Jeg var sammen med en mann som het Eirik i åtte år. Det er lenge nok til å lære et menneske utenat og kort nok til å bruke resten av livet på å glemme.

Vi møttes fordi jeg jobbet flyttebil den gangen, og bunnen gikk ut av en kasse med platene hans i trappa hans, og han satte seg ned i rasa av vinylplater og begynte å le i stedet for å bli sint. Det var en annen tidsalder, da jeg fortsatt var en fyr med planer. Han satt der på trappeavsatsen og lo av noe som burde vært en katastrofe, og jeg husker jeg tenkte: der. Der er han. Sånn tenker man når man er ung og dum og tror at livet er en film der man kjenner igjen hovedrollene når de kommer inn i bildet.

Han var ikke pen på den måten blader mener. Han var pen på den måten et kjøkken er pent når noen lager mat i det, med tolv kasseroller i sving samtidig og hele stedet i kaos. Han jobbet i barnehage og kom hjem med sitater fra femåringer som burde vært gitt ut i bok. Han kunne bli forbanna som et uvær og ferdig med det like fort, mens jeg gikk rundt og sparte på alt, surmula i dagevis, bygde arkiv.

Det er det jeg har skjønt etterpå, at jeg bygde arkiv og han bygde liv, og at det ikke går i lengden, den kombinasjonen.

Det var ikke jobben min som tok det, selv om det så sånn ut utenfra. Jobben var bare der det ble synlig, som feber. Det som tok det var at jeg slutta å ville ting framover. Han kom hjem fra et informasjonsmøte om fosterhjem han hadde gått på alene, for han torde ikke spørre meg først, og la det fram forsiktig, unger, et hus med retning, og jeg sa «vi får se», og «vi får se» er det farligste man kan si til et menneske som elsker deg, for det betyr nei, og de vet at det betyr nei, og de må stå og se på at du ikke engang har baller til å si det.

Den siste kvelden pakka han ikke engang med sinne. Det var det jævligste. Han pakka rolig, over to kvelder, med lister, for han var sånn, og da vi sto på fortauet siste gangen sa han ikke «jeg hater deg» eller «du ødela alt». Han sa: «Du kommer til å sitte på den balkongen og få dø alene, og det er det eneste jeg ikke klarer å se på.» Så gikk han. Han tok ikke engang furubordet, som var vårt begge to, det endte hos ei venninne av oss.

Jeg hører han bor på Nesodden nå. To fostersønner, brødre, som ingen andre ville ta begge. Jeg unner ham det, og det er ikke sånn pent løgn-unner, jeg unner ham det faktisk, det er kanskje det eneste voksne jeg har fått til de siste ti åra: å unne ham det på ordentlig.

Men noen netter, når jeg har røyka litt for mye og det er stille i gårdsrommet, tar jeg meg i å ligge og lytte etter en mann som sover midt i en setning, sånn han alltid sovnet. Og jeg tenker på ei plate som hoppa på samme sted i alle år fordi ingen av oss orket å bytte den ut, og på at lykke kanskje ikke er noe man finner eller mister, men noe man er for feig til å svare på når det spør.

Vi får se, sa jeg. I åtte år.

Nå ser jeg.