Gamle-Roger

Roger ringte på en onsdag. Det ringer aldri noen hos meg, så jeg satt og glodde på telefonen som om den var et dyr som hadde kommet seg inn.

«Halla, kompis», sa han, som om det var tre dager og ikke tre år siden sist. «Du er vel ikke opptatt.» Det var ikke et spørsmål. Roger vet hva jeg driver med. Roger driver med det samme.

Vi jobba sammen på lageret i elleve år, Roger og jeg. Han var den som lærte meg trucken, den som dekka for meg da jeg møtte bakfull, den som sto ved sida av meg den dagen sjefen samla oss i kantina og brukte ordet «omstilling» fjorten ganger på tjue minutter. De kalte det omstilling. Vi kalte det det det var: at fire og førti mann ble byttet ut med et system fra Nederland.

Vi møttes på den brune sjappa ved Storo, den som overlever alt, den som har hatt de samme gardinene siden Kong Olav. Roger hadde blitt tjukkere og grå i skjegget, og han så vel det samme på meg, at jeg hadde blitt tynnere og grå innvendig, men man sier ikke sånt, man sier «du ser jo ut som ei krone» og så ler man og bestiller.

Han er blitt vaktmestervikar. «Vikar for en vaktmester, altså», sa han og ristet på hodet. «Jeg visste ikke at det gikk an å være reserve for en fyr med nøkkelknippe engang, men her sitter jeg.» Han sa det med det gliset sitt, men jeg så det bak gliset. Roger var stolt kar. Roger hadde hus i Groruddalen og bil og unger i fotballen. Nå leier han sokkel hos svogeren og betaler i kontanter og skam.

Vi drakk tre halvlitere hver og snakket om gutta. Kenneth er blitt uføretrygda, rygg. Ali kjører taxi og tjener visstnok greit. Steinar - og der ble det stille litt - Steinar orka ikke mer i fjor vinter. Vi visste det begge to, men det hadde ikke vært sagt høyt mellom oss før, og da det ble sagt, satt vi bare og så ned i glassa som to som ser ned i en grav.

«Han ringte meg i november», sa Roger. «Steinar. Ville bare prate. Jeg sa jeg skulle ringe tilbake i helga.» Han tok en slurk. «Jeg ringte ikke tilbake i helga.»

Hva sier man til det. Man sier ingenting. Man kjøper inn en runde til, det er det språket vi har, vi som ikke fikk noe annet språk med hjemmefra. Fjerde halvliteren er den stille messa vår. Vi hever glasset, sier ikke navnet, men begge vet.

Da vi gikk ut var det blitt mørkt og kaldt, og Roger fulgte meg til bussen enda han skulle andre veien. Ved holdeplassen tok han meg i handa, sånn ordentlig, arbeidshand mot arbeidshand.

«Vi kan ikke gjøre den samme feilen, gutt», sa han. «Så nå ringer jeg deg hver onsdag, og du tar den jævla telefonen.»

«Ja da», sa jeg.

«Jeg mener det. Du tar den jævla telefonen.»

Bussen kom. Jeg satte meg bakerst og så ham stå igjen i lyset fra leskuret, stor og grå og vikar for et helt liv, og jeg kjente på noe jeg ikke hadde kjent på lenge. Ikke håp, det er et for stort ord. Men noe. En avtale.

Hver onsdag. Det er ikke mye å bygge på.

Det er heller ikke ingenting.