Fuglene

Det begynte med at jeg fant en halv pose havregryn bakerst i skapet som hadde gått ut på dato i 2023. Jeg orka ikke kaste den, for å kaste mat er det eneste jeg fortsatt har moral igjen til, så jeg strødde litt på balkongkassa, mest for å bli kvitt den.

Neste morgen satt det tre kjøttmeiser der.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva det gjorde med meg. Det er tre fugler på størrelse med en fyrstikkeske, det er ikke akkurat et under fra oven. Men jeg ble stående bak gardina og glo som en raring, redd for å puste høyt, mens de hakka i seg gamle havregryn som om balkongen min var et sted verdt å komme til.

Det er det, altså. Det er det som traff meg. At noe i denne verden hadde sett på min balkong og tenkt: der. Der drar vi.

Nå har det gått fem uker og det har blitt et opplegg av det. Jeg kjøpte meitemark-frø, eller hva faen det heter, fuglefrø, solsikkefrø, det billigste på Europris, tjueni-nitti for en sekk som holder lenge. Det er den eneste posten på budsjettet mitt som har kommet til i år, og jeg måtte le av det da jeg førte det inn i hodet mitt: mat til andre. Jeg som knapt har mat til meg sjøl har fått forsørgeransvar for et jævla fuglebrett.

De kommer i skumringen og rett etter soloppgang. Kjøttmeisene er først, de er frekkest, små banditter i gul vest. Så kommer blåmeisa, og en rødstrupe som alltid er aleine, og jeg har begynt å kjenne igjen den rødstrupa, den har en måte å sitte på, litt skjevt, litt avventende, som om den heller ikke helt vet om den er invitert. Jeg kaller den ikke noe. Man skal ikke gi navn til ting som kan slutte å komme.

Einar i fjerde har sett det. Forrige uke sto han der med vannkanna til vinterløkene sine, og han så på fuglebrettet mitt, og så ropte han tvers over gårdsrommet, første gang på fire år jeg har hørt stemmen hans: «Du må ha talg og, nå som det blir kaldt!» Så gikk han inn. Dagen etter hang det to talgkuler på dørhåndtaket mitt i en Rema-pose. Ingen lapp.

Jeg satt lenge med den posen i fanget. Det er sånn det ser ut, tenkte jeg. Det folk kaller fellesskap, det store ordet fra taler og valgkamper. Det ser ut som to talgkuler i en pose på et dørhåndtak, ingen lapp.

Eirik sa at jeg kom til å sitte på denne balkongen og få dø alene. Han hadde sikkert rett, han hadde rett i det meste. Men jeg satt her i morges klokka halv åtte - halv åtte, frivillig, jeg - med kaffe og en tynn rev og frostrøyk av egen pust, og det kom sju fugler til frokost. Rødstrupa satt nærmest og hadde ingen hast.

Alene, ja. Det får så være. Jeg har slutta å krangle på den dommen.

Men ikke i dag. I dag var vi åtte.