Bursdagen

Jeg fylte førtien på en mandag, og det er det mest førtien-på-en-mandag jeg vet om, å fylle førtien på en mandag.

Telefonen vibrerte klokka 07:42. Det var banken som gratulerte. Jeg lå og så på den meldinga lenge. «Gratulerer med dagen! Visste du at du kan samle lånene dine?» Det er der jeg er i livet nå. Den første som husker bursdagen min er en algoritme som vil selge meg refinansiering.

Mamma ringte klokka ni, det visste jeg at hun kom til å gjøre, hun har ringt klokka ni på bursdagen min i førtien år, først fra fasttelefonen i gangen hjemme, nå fra en mobil hun holder feil vei halvparten av tida. Hun sang. Hun synger hele sangen, alle versa, hvert år, og hun synger surt, og jeg sitter der på sengekanten i en kald leilighet og lar en gammal dame synge surt for meg gjennom en telefon, og det er det fineste som skjer meg det året, og sånn er det bare.

«Har du planer i dag da?» spurte hun etterpå.

«Ja da», løy jeg. «Skal finne på noe med noen kompiser.»

«Så hyggelig!» sa hun, og jeg hørte at hun valgte å tro på det, sånn som man velger å tro på værmeldinga i juli.

Karianne sendte melding klokka elleve. «Gratulerer med dagen bror! 🎉» Med raketten, ja. Karianne sender alltid den raketten. Jeg vet at den meldinga kom fra en påminnelse i kalenderen hennes, klemt inn mellom to møter, og at hun sendte den mens hun gjorde noe annet, men jeg svarte «takk søs» og la til en tommel, for vi er en familie som kommuniserer i emojis nå, det er det språket vi endte opp med etter alle disse åra.

Roger ringte på ettermiddagen. Det var onsdag i forrige uke, så det var ikke onsdagsringinga, det var ekstra.

«Gratulerer med overlevelsen, gamle ørn», sa han.

«Takk, takk.»

«Førtien. Faen. Husker du førtiårsdagen din?»

Jeg husker den. Det vil si, jeg husker at jeg ikke feira den. Det var det året alt raste, lageret og Eirik og hele stasen, og jeg satt vel her og røyka og lot dagen gå forbi som en buss jeg ikke skulle med.

«Neste år tar vi den sjappa på Storo», sa Roger. «Førtito. Det er et jævlig undervurdert tall.»

Om kvelden unte jeg meg. Jeg hadde spart til det, faktisk spart, satt av åtti kroner i to uker som en unge med sparegris. Jeg kjøpte en frossenpizza - ikke First Price, den ordentlige, Grandiosa med ekstra ost - og en halvliter Ringnes, og så rulla jeg en som var tjukkere enn hverdagsreven, en søndagsutgave på en mandag.

Jeg dekte på ordentlig. Tallerken, glass til ølet, brettet et tørkepapir til serviett. Jeg tente til og med et telys jeg fant i en skuff, et sånt som har ligget der siden Eirik, og jeg satt der ved furubordet med pizza og øl og levende lys, aleine, og hvis noen hadde sett inn vinduet hadde de tenkt herregud for en trist jævel, og de hadde hatt rett, men de hadde også tatt feil, for det var faktisk fint. Det går an. Det går an at noe er trist og fint samtidig, det er kanskje det eneste jeg har lært på førtien år som er verdt å skrive ned.

Jeg tok med meg resten av reven ut på balkongen etterpå. Det var kaldt og klart, og over blokka på andre sida sto det faktisk stjerner, det gjør det ikke ofte her med all lysforurensinga, men den kvelden sto det noen der. Jeg satt i campingstolen med dyna rundt meg som et jævla telt og røyka og så på dem.

Førtien år. Halvveis, hvis jeg er heldig. Godt over halvveis, hvis jeg fortsetter sånn her, sa legen sist, men legen må si sånt, det er jobben hans.

Jeg prøvde å ønske meg noe, sånn man skal på bursdagen. Det tok lang tid. Alt det store var liksom brukt opp eller utgått på dato - jobb, kjærlighet, å bli noe. Til slutt landa jeg på dette, og jeg mente det:

Jeg ønsker meg et år til med onsdagene til Roger. Et år til med surt allsang klokka ni. Et år til med fuglene.

Man skal visst ikke si ønsket høyt, da blir det ikke oppfylt. Men det er tull. Jeg sa det høyt, ut i gårdsrommet, alle tre ønskene.

Det er ingen som hører uansett. Og hvis noen hører, så får de faen meg bare ordne det.