Jobbintervjuet

Etter to og et halvt år og hundre og noe søknader ble jeg kalt inn til intervju. Lagermedarbeider, natt, et distribusjonssenter på Langhus. Jeg leste den mailen fire ganger før jeg trodde på den, og så gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på årevis: jeg strøyk ei skjorte.

Jeg fant til og med fram strykejernet uten å måtte lete, det sto der det alltid har stått, i skapet under trappa av ting fra det gamle livet. Skjorta var lyseblå og hadde vært pen en gang. Jeg sto der i stua og strøyk og kjente lukta av varmt bomullsstoff, og det er rart med lukter, den lukta er søndager i barndommen, det er mamma som stryker pappas skjorter til skift, og jeg måtte stå litt og holde meg fast i strykebrettet.

Jeg røyka ikke kvelden før. Det skal sies. Jeg satt på balkongen med en kopp te - te! - som en jævla munk, for jeg skulle være skarp. Jeg sov nesten ikke, men det var i det minste en edru søvnløshet, en gammeldags en, sånn man hadde før eksamen da man fortsatt trodde at eksamener betydde noe.

Toget til Langhus tar førti minutter. Jeg var ute i så god tid at jeg ble sittende på en benk utenfor distribusjonssenteret i tre kvarter og fryse i den tynne dressjakka som ikke lenger passer over magen, og se på lastebilene som svingte inn og ut. Det var et digert bygg, grått og nytt, en sånn boks de setter opp på et jorde på åtte måneder. Innafor der et sted var det en jobb. Min jobb, kanskje. Jeg satt og prøvde å se meg selv der inne, med refleksvest og skanner, og jeg klarte det faktisk, det er det som er så jævlig, jeg klarte å se det helt tydelig, og det var et fint syn.

De var to som intervjua. En HR-dame på min alder som het Cathrine og smilte mye, og en driftsleder som het Sindre og var - jeg må bare si det som det er - tolv år gammal. Ok, tjueåtte. Han hadde caps innendørs og kalte meg «kompis» og satt og scrolla på en iPad mens Cathrine stilte spørsmåla.

«Fortell litt om deg selv», sa hun.

Det er verdens enkleste spørsmål og verdens jævligste. Hva skal man si. Skal man si sannheten - jeg er en mann som en gang kunne et lager utenat, hver reol, hver snarvei, som hadde nøkler og ansvar og folk som ropte navnet mitt når noe måtte fikses, og så kom det et system fra Nederland, og siden har jeg sittet på en balkong og sett livet gå i reprise hos naboene? Man sier ikke det. Man sier det andre, det innøvde: elleve års erfaring, truckførerbevis T1 til T4, vant til høyt tempo, trives med fysisk arbeid.

«Det er et hull i CV-en her», sa Sindre uten å se opp fra iPaden. «Fra tjuetre. Hva har du drevet med?»

Hull. De kaller det hull, som om åra mine er tomrom, som om jeg ikke har levd dem, bare falt igjennom dem. Jeg hadde øvd på svaret. Jeg sa noe om at jeg hadde «brukt tiden på å omstille meg» og «holdt meg oppdatert på bransjen», og Sindre nikka sånn som man nikker når man ikke hører etter, og jeg satt der i den strøkne skjorta og kjente svetten komme, og jeg tenkte: han var i barnehagen da jeg begynte på lageret. Han lærte å sykle mens jeg tok truckbeviset.

Men så, helt på slutten, skjedde det noe. Sindre la fra seg iPaden og sa: «T4, sa du? Kan du sidelaster?»

«Jeg kan sidelaster», sa jeg. «Jeg har lossa trelast i sidevind på en utendørs tomt i åtte vintre. Jeg kan sidelaster sånn som du kan den iPaden.»

Det ble stille et halvt sekund, og så lo han, faktisk lo, og Cathrine lo, og jeg lo, og i det halve minuttet der var jeg et menneske i et rom med andre mennesker, en fyr med et fag, og ikke et hull.

De skulle «komme tilbake til meg i løpet av et par uker». Det er tre uker siden nå.

Jeg vet hvordan det går. Jeg har vært med før. Det kommer en mail en torsdag ettermiddag, «vi har dessverre gått videre med andre kandidater», og jeg kommer til å lese den to ganger og så gå ut på balkongen og rulle en tjukk en og si til meg sjøl at det var det toget.

Men skjorta henger fortsatt framme. Jeg har ikke hengt den inn i skapet igjen. Den henger på en hengslete kleshenger på soveromsdøra, lyseblå og strøken, og hver morgen ser jeg den, og jeg lar den henge.

Ikke fordi jeg tror noe. Men fordi en mann skal ha ei strøken skjorte hengende. I tilfelle. Det er hele religionen min nå, den kleshengeren: i tilfelle.