Garasjen

Faren min døde i februar for litt over et år siden, og jeg tenker på ham hver gang jeg kjenner lukta av motorolje, som heldigvis ikke er så ofte, og dessverre ikke er så ofte.

Han var ikke en mann av mange ord. Han var en mann av verktøy. Kjærligheten hans kom i form av ting som virka: en sykkel som var smurt, en dør som slutta å knirke, piggdekk lagt om i oktober uten at noen hadde spurt. Da jeg flytta hjemmefra som nittenåring, sa han ikke «jeg er glad i deg» eller «lykke til». Han ga meg en verktøykasse. Rød, Biltema, med et utvalg han hadde satt sammen sjøl, ikke det ferdige settet, han hadde plukka: god skiftenøkkel, ordentlig skrutrekkersett, vater, baufil. «Sånn», sa han. Det var talen.

Jeg har den ennå. Den står under vasken, og alt i den virker fortsatt, i motsetning til det meste annet han etterlot seg av arv i meg.

Etter at mamma fortalte det, det med verftet på åttitallet, har jeg tenkt mye på garasjen. Vi hadde en dobbeltgarasje, alt for stor for den ene Rekorden vi hadde, og pappa var der ute hver kveld etter middag, «skulle bare ordne litt». Jeg trodde i tretti år at han skrudde der ute. Nå tror jeg noe annet. Nå tror jeg at det sto en mann i en kald garasje på Vestlandet i to år og ikke visste hvordan han skulle klare å komme inn igjen til middagsbordet og være far, og at han fila og pussa og smurte på ting som ikke trengte det, fordi hendene måtte ha noe å gjøre mens hodet brant ned.

Ingen sa ordet «deprimert» i det huset. Det ordet fantes ikke på lager. Man var «litt sliten». Man «hadde mye for tida». Pappa hadde mye for tida i to år i en garasje, og så fikk han jobb på et mekanisk verksted i nabobygda, og så var det aldri mer snakk om det, og førti år etterpå sitter sønnen hans i en blokk i Oslo og gjør nøyaktig det samme, bare uten garasje og uten verksted i nabobygda, for det finnes ikke nabobygder lenger, det finnes bare distribusjonssentre og hull i CV-er.

Det siste året hans var han mest i stolen. Hjertet, som hadde vart siden han var femtiåtte, ga seg til slutt, og det gikk fort da det først gikk, det var vel det eneste ved den saken man kan kalle nåde. Jeg reiste hjem så ofte jeg hadde råd, som ikke var ofte nok, det er aldri ofte nok, det er en gjeld som ikke kan gjøres opp og som kreditor aldri nevnte med et ord.

Den nest siste gangen jeg så ham, satt vi i stua og så på nyhetene, og i reklamepausen sa han, uten å se på meg: «Går det bra med deg i Oslo?»

«Ja da», sa jeg. Jeg hadde vært arbeidsledig i fire måneder da. «Det går bra.»

Han nikka sakte, sånn han nikka når en motor ikke hørtes helt riktig ut men han ikke fant feilen. «Du», sa han så. «Hvis det ryker en pakning en dag. Da ringer du hjem. Det er ikke noe å gå og styre med aleine, sånt.»

Det var det nærmeste vi kom. To menn i en stue som snakker om følelser via bildeler. Jeg sa «ja da, pappa», og så kom nyhetene på igjen, og tre måneder senere bar jeg ham ut av kirka sammen med Roger, svogeren og tre onkler, og jeg husker at jeg tenkte at kista var for lett, at det umulig kunne stemme, en sånn mann skal veie mer.

Jeg ringte aldri hjem om pakningen. Den røyk, og jeg ringte ikke, for da var det ingen å ringe til, og mamma skulle slippe.

Men her om dagen var det en i oppgangen, hun aleinemora i andre, som hadde et sykkelsete som hadde løsna, ungen hylte, hele oppgangen hørte det. Og jeg vet ikke hva som for i meg, men jeg henta den røde kassa under vasken og gikk ned og sa «skal vi se på det». Det tok fire minutter. Riktig nøkkel, to grep, ferdig. Ungen tråkka avgårde rundt gårdsrommet som en rakett, og mora takka så mye at det ble flaut for oss begge.

Jeg sto igjen med skiftenøkkelen i handa. Pappas skiftenøkkel. Og jeg skal ikke sitte her og påstå at jeg hørte stemmen hans eller kjente handa hans på skuldra eller noe sånt piss, sånt skjer i filmer.

Men jeg sto der litt, da. I gårdsrommet, med verktøy som virker.

Sånn, tenkte jeg.

Det var hele talen.