Jonas

Fyren jeg kjøper av heter Jonas, og hvis du hadde møtt ham på gata hadde du trodd han jobba i barnehage. Det gjorde han faktisk også, før. Det er sånn Norge er blitt: barnehageassistenten selger hasj og lagerarbeideren er kunde, og begge stemte på partier som lovte at det ikke skulle bli sånn.

Jonas bor to stopp unna med bussen, i en toroms som ligner min, bare med flere planter. Levende planter, altså, vanlige. Monstera og sånt. Han har grønne fingre, Jonas. Det ligger vel i bransjen.

Handelen tar tjue sekunder. Det er resten som tar tid, og det er resten jeg egentlig kommer for, tror jeg, hvis jeg skal være ærlig, og det skal man jo, i det minste på papiret.

Jonas koker alltid kaffe. Han har en sånn stempelkanne og kjøper bønner det står ting på, «lys ristet», «bringebær og sjokolade i ettersmaken», og jeg drikker det og kjenner ingen bringebær, men det er den beste kaffen jeg får den måneden, og vi sitter i sofaen hans mellom plantene og prater. Han er tretti-tre. Han har lest mer enn meg. Det står Hamsun og Solstad i hylla hans ved siden av tre bøker om sopp, og første gangen jeg var der sa jeg «har du lest alle disse eller er det pynt», og han sa «har du tenkt å kjøpe eller skal du anmelde leiligheten», og siden har vi vært det man i mangel av et ærligere ord kan kalle venner.

Han røyk ut av barnehagen på grunn av ryggen. Prolaps, to operasjoner, den siste gjorde det verre. Han fortalte det en gang, rolig, sånn man forteller om vær: at han lå på gulvet i åtte måneder og åt smertestillende til han merka at han begynte å like dem litt for godt, og at han da bytta til det grønne, «for da vet jeg i det minste hva jeg driver med», og at Nav i mellomtida hadde sendt ham på et tiltak der han skulle lære å skrive CV av en fyr som aldri hadde hatt en jobb utenom å lære folk å skrive CV.

«Jeg er ikke stolt av dette», sa han en kveld og nikka mot vekta og posene på bordet. «Men jeg er ferdig med å skamme meg også. Skam er en fulltidsjobb, og den er ulønna.»

Jeg har tenkt mye på den setninga. Den er bedre enn det meste jeg har lest av folk med stipend.

Vi har regler, Jonas og jeg, uuttalte men faste. Jeg kjøper aldri mer enn jeg har råd til, og han selger meg aldri mer enn jeg ber om. En gang, i en svart uke etter et avslag, spurte jeg om noe sterkere, jeg visste at han visste hvor sånt fantes. Han satte fra seg koppen og så på meg lenge.

«Nei», sa han. «Og hvis du spør igjen, mister du kaffeavtalen.»

Det er sånt som ikke synes i statistikken. Der er Jonas et tall i feil kolonne, en «aktør i rusmiljøet». Ingen fører opp at aktøren i rusmiljøet er den eneste som har sagt et hardt og kjærlig nei til meg på fem år. Legen sier «vi kan prøve å trappe ned litt» med ryggen til, mens han skriver. Jonas ser på meg og sier nei og mener meg.

Sist jeg var der, hadde han fått en ny plante, en avlegger av monsteraen, den sto i et syltetøyglass med vann og hadde fått ei lita rot.

«Ta med den», sa han. «Du har ingenting levende i den leiligheten din, det er ikke bra for hodet.»

«Jeg har fugler på brettet.»

«Fuglene bor ikke hos deg. Ta planta.»

Så nå står det et syltetøyglass i vinduskarmen min med en avlegger i, og jeg skifter vann på den annenhver dag, og rota har blitt lengre, det er to nå, og jeg står der hver morgen og sjekker, en voksen mann som står og ser på røtter i et glass som om det var børsen.

Barnehageassistent, tenker jeg av og til. Han fant vel aldri helt ut av å slutte.