Vaskeriet

Vaskemaskinen min døde med et smell en tirsdag, midt i sentrifugeringa, som en gammal boxer som går i gulvet i tolvte runde. Den hadde stått på for hardt liv i femten år, den maskinen, den var her før meg, den fulgte med leiligheten som en sliten sjel som ikke fikk fred. Jeg satt på huk foran den og lukta svidd gummi og visste at dette var et dødsfall i familien jeg ikke hadde råd til.

Ny maskin: fire tusen, minst. Brukt på Finn: åtte hundre pluss frakt pluss det å måtte snakke med et menneske fra Bærum i en oppgang. Alternativet: myntvaskeriet nede ved senteret, femti kroner maskinen, tretti for trommelen.

Så nå går jeg på vaskeriet annenhver uke med en IKEA-pose over skuldra som en jævla julenisse med skittentøy, og jeg skal si deg noe som ingen sier høyt: vaskeriet er det beste som har skjedd meg i år.

Det er noe med det stedet. Lyden, først og fremst. Tolv maskiner som durer i kor, det er som å sitte inni en stor varm mage. Det lukter såpe og varmt stoff, og det er alltid for varmt der inne, og på veggen henger det en plakat fra 2019 om en tapt katt som het Findus, og ingen har tatt den ned, og jeg håper ingen gjør det heller, for nå er Findus vår alle sammen.

Og folka. Vaskeriet er det siste stedet i byen der folk ikke har noe å skjule, for hva faen skal du skjule når underbuksene dine ligger og slår kollbøtter i et vindu i hodehøyde. Det er meg, det er en somalisk familie der faren bretter håndklær med militær presisjon, det er en russestudent som sover oppå tørketromlene, og det er Gerd.

Gerd er åtti-tre og har vaskemaskin hjemme.

Hun sa det selv, andre gangen vi satt der. «Jeg har maskin hjemme, jeg», sa hun og så rett fram. «Men her er det folk.» Hun sa det uten skam, helt tørt, som en værobservasjon, og jeg satt der med mine egne halvløgner om hvorfor jeg går rundt og gjør ting - jeg skulle jo bare, jeg må jo uansett - og så kommer denne dama og bare sier det rett ut. Her er det folk. Åtti-tre år og ærligere enn hele resten av byen til sammen.

Gerd har vaska for en overlege i førti år, «huset hans, altså, ikke ham», og hun har meninger om alt: kongehuset (for dyrt), naboene (for stille), sønnen i Spania (ringer for sjelden, «men han har jo den kona»). Hun spør aldri hva jeg lever av. Hun spurte én gang hva jeg drev med, og jeg sa «jeg er mellom to jobber», og hun så på meg over brillene og sa: «Det var da et fint sted å være. Da har du utsikt til begge.» Og så snakka vi aldri mer om det, og jeg kunne kysset henne for det.

Forrige torsdag hadde hun med kringle. Hjemmebakt, i matpapir. «Jeg baker for mye», sa hun. «Det er kroppen som husker en større familie.» Vi satt på den harde benken mellom vaskemaskin fire og fem og åt kringle mens klærne mine gikk rundt og rundt, og Findus så på oss fra plakaten, og russen snorka oppå trommelen, og faren fra Somalia bretta og bretta, og jeg tenkte at hvis en gud finnes og han er noe tess, så ser det sikkert omtrent sånn her ut hos ham. Varmt, litt for trangt, alle med hvert sitt skitne tøy, og noen som har med kringle uten grunn.

Maskinen min hjemme har jeg ikke fått båret ut ennå. Den står der død og full av det siste tøyet som aldri ble ferdig. Jeg burde ringe borettslaget om henting.

Jeg tror jeg venter litt til. Sånn cirka til våren. Eller til Gerd slutter å bake for mye, hva enn som kommer sist.