Biblioteket

Det finnes ett sted igjen i dette landet der du kan være menneske uten å betale for det, og det er biblioteket. Alt annet koster. Sitte på kafé: femti spenn for en kaffe du må drikke fort nok til at de ikke ser stygt på deg. Kjøpesenteret: gratis å gå der, men hele bygget er en maskin som er bygd for å minne deg på alt du ikke har. Biblioteket vil deg ingenting. Biblioteket sier: her er varme, her er stoler, her er alt menneskene har tenkt, sitt så lenge du vil, og du må ikke kjøpe en dritt.

Jeg begynte å gå dit i vinter, først ærlig talt bare for å spare strøm. Det er sant, og det er flaut, men fattigdom har ingen stil: jeg satt hjemme i boblejakke og regna på panelovnene, og så tenkte jeg at biblioteket har fyring, det er mine skattepenger - vel, det var mine skattepenger, en gang - og så gikk jeg dit, og så ble det en greie.

Jeg har fast plass nå. Andre etasje, innerst ved vinduet, ved siden av tidsskrifthylla ingen rører. Vi er en fast gjeng der oppe, uten at vi har snakka sammen: en gammal fyr som leser Klassekampen med lupe og fnyser høyt, ei dame som strikker og hører på lydbok, og en ung fyr med for stor jakke som jeg mistenker sover ute, som sitter ved laderen og ser filmer uten lyd. Bibliotekarene lar ham sitte. Bibliotekarene lar alle sitte. Jeg har begynt å tro at bibliotekarene er de siste som holder linja, at når alt annet ryker kommer det til å stå en dame med hårspenne og skanner og forsvare sivilisasjonen til siste bok.

Det var der jeg fant Bukowski. Jeg skulle egentlig bare på do, og så sto det ei tralle med innleverte bøker, og det lå en tynn jævel øverst, «Post Office», og på baksida sto det noe om en fyr som drakk og jobba på posten og ga stort sett faen. Jeg tenkte: endelig en kollega.

Jeg leste den i ett jafs, hjemme, på balkongen, med dyne og rev. Og jeg satt der etterpå, helt stille. Jeg har jo skrevet ei bok sjøl, det er ikke det, men jeg hadde aldri trodd at litteratur, det med stor L, var noe for en som meg som leser, at det var noe Karianne og Preben hadde i hylla i fargesortert rekkefølge. Og så viser det seg at en av de mest leste forfatterne i verden var en blakk fyllik med dritjobb som skreiv om bakrus og husleie og dama som dro, og at folk i femti land leser det og kjenner seg igjen.

Det er det litteratur er, har jeg skjønt nå. Det er ikke fine ord. Det er at en eller annen jævel et annet sted i verden, gjerne død, rekker handa ut gjennom papiret og sier: jeg vet. Jeg satt der også. Du er ikke gal, og du er ikke den eneste, og det gikk an å skrive om det, altså gikk det an å leve i det.

Nå låner jeg tre-fire bøker i uka. Jeg leser alt mulig, jeg har ingen dannelse så jeg har heller ingen fordommer, jeg leser krim og Hamsun om hverandre. Hamsun, forresten - «Sult» - den burde deles ut på Nav. En fyr som går rundt i Kristiania og er så blakk at han tygger på treflis og likevel så stolt at han gir bort de siste øra sine for å ikke virke fattig. Jeg leste den og lo høyt og hadde lyst til å grine, for jeg har gjort det, jeg har stått på Kiwi og lagt tilbake kjøttdeigen med en mine som om jeg bare hadde ombestemt meg, som om jeg egentlig hadde tenkt å ha fisk.

Damen med strikketøyet nikker til meg nå. Klassekampen-gubben har begynt å legge fra seg avisa til meg når han går, «det står bare piss i den i dag», sier han hver gang, og gir meg den likevel. Fyren med den store jakka fikk med seg en av bibliotekarene bort til en plakat om «gjeldsrådgivning drop-in» her om dagen, og jeg satt og så på og tenkte at det skjer mer sosialpolitikk ved den laderen enn i hele regjeringskvartalet.

Åpningstidene er problemet. Klokka ni stenger de, og vi i den faste gjengen går ut i mørket hver til vårt, gubben til Klassekampen-leiligheten sin, strikkedama til sitt, fyren med jakka til det han har, og jeg hjem til balkongen.

Men jeg har alltid med meg to-tre døde jævler i posen som vet hvordan det er.

Man går liksom ikke helt aleine da.