Kurset

Vibeke vant til slutt. I januar begynte jeg på kurs i jobbmestring, tre dager i uka, i et kontorbygg på Helsfyr der halve etasjen sto tom, noe jeg valgte å ikke si noe om, men tenk litt på det: de leier tomme kontorlokaler for å lære arbeidsledige å komme seg i arbeid, i lokaler som er ledige fordi firmaet som var der la ned. Det er sånt man ikke kan si høyt, for da er man «negativ», og negativ er det verste man kan være på kurs. Man kan komme rusa, man kan sove, men man skal for faen ikke være negativ.

Vi var elleve stykker. Jeg hadde gruet meg i tre uker, jeg hadde sett for meg en forsamling av tapere, og så satt jeg der første dagen og så meg rundt og skjønte at jeg måtte justere begrepet, for i så fall var jeg en av dem, og dessuten: en tidligere butikksjef på seksti-en som ble «overtallig» etter tretti år. En hjelpepleier med ødelagte skuldre. En IT-fyr på femtifem som kunne systemer ingen bruker lenger. Ei jente på tjueseks med angst og tre avbrutte studier som satt ytterst ved døra de to første ukene, bokstavelig talt klar til å rømme. En fyr fra Eritrea med to universitetsgrader som ingen i dette landet gadd å regne om.

Elleve stykker som alle hadde møtt opp. Det slo meg allerede første dagen: alle disse menneskene som samfunnet har avskrevet, de sto opp i mørket, tok bussen i snøføyka og møtte opp på Helsfyr klokka ni. Det er ikke tapere. Tapere blir hjemme. Jeg vet det, for jeg har vært taper i lange perioder, og da blir man hjemme.

Kurslederen het Geir Arne og var en sånn fyr som har vært sportstrener en gang og aldri kommet over det. Han sa «gutta» til alle, inkludert damene, og han hadde powerpoints med bilder av fjelltopper og ordtak. «Det er ikke motvind som avgjør, det er hvordan du setter seilet!» Andre dagen skulle vi «finne vår indre motivasjon» ved å skrive tre ting vi var stolte av på en gul lapp. Jeg satt lenge med den lappen. Butikksjefen ved siden av meg satt også lenge. Til slutt så vi på hverandre, og han sa lavt: «Har du noe? Jeg kan sitere deg, så siterer du meg.» Og der, akkurat der, i den galgenhumoren over to blanke lapper, var det mer jobbmestring enn i hele powerpointen.

For det er det som er den store hemmeligheten med sånne kurs, og jeg sier det gratis: kurset er piss, men folka er gull. Innholdet kunne vært en brosjyre. Men elleve mennesker som er like langt nede som deg, som ler av de samme tinga, som vet nøyaktig hvor mye et avslag veier - det finnes ikke på resept, det.

Vi begynte å gå ut i pausene, noen av oss, og røyke - vanlige røyk, jeg holder mitt for meg sjøl - og i det røykehjørnet på Helsfyr, i tolv minus, oppsto det noe. Hjelpepleieren, Anne-Grethe, viste seg å være dødsens vittig, sånn mørk sykehushumor som er hardere enn noe jeg kan levere. IT-fyren fiksa mobilen til Eritrea-fyren, Dawit, og Dawit, viste det seg, hadde vært lektor i matematikk, og nå hjelper han dattera til Anne-Grethe med R2 over telefon hver søndag, gratis, «fordi hjernen min råtner ellers».

Jenta med angsten, Ida, flytta seg forresten innover i rommet, uke for uke, stol for stol. Ingen kommenterte det. Siste uka satt hun i midten og delte ut kake hun hadde bakt sjøl, og Geir Arne trodde sikkert det var powerpointene hans som hadde virka, og han kan få lov å tro det, han skal jo også leve.

Kurset varte i åtte uker. To har fått jobb: butikksjefen står i dagligvare igjen, «tre hakk ned og halv lønn, men faen, jeg har et sted å gå», og Dawit fikk endelig papirene godkjent og vikarierer på en ungdomsskole i Groruddalen, der de sikkert ikke aner hvor heldige de er.

Vi andre ni går fortsatt og venter. Men vi har ei gruppe på Messenger nå. Den heter «Seilerne», det var Anne-Grethe som kalte den opp etter Geir Arnes motvind-ordtak, som hån, men så ble navnet liksom varmt etter hvert, sånn navn kan bli.

Det tikker inn meldinger der hver dag. Noen har vært på intervju. Noen har fått avslag og får seks sinte emojis og en «deres tap!!» fra Anne-Grethe. Noen sender bare et bilde av kaffen sin.

Nav kommer aldri til å måle det. Det finnes ingen kolonne for det i statistikken deres. Men jeg skal si det som det er: kurs i jobbmestring hjalp meg ikke ut i jobb.

Det hjalp meg med noe større. Det minna meg på at jeg er elleve.