Julaften på Nordstrand

Karianne ringte i slutten av november. Karianne ringer aldri, Karianne sender raketter, så da telefonen viste «Karianne søster» visste jeg at det enten var noe galt eller noe verre.

«Du kommer til oss på julaften», sa hun. Ikke et spørsmål der heller. Damene i familien min har slutta å stille spørsmål til meg, de har vel skjønt at spørsmål gir meg en utvei, og at jeg tar den hver gang.

«Jeg vet ikke helt, søs -»

«Mamma blir syttini neste år. Hun skal slippe å tenke på hvor du er på julaften. Du kommer. Preben henter deg klokka to.»

Så det var avgjort. Jeg brukte tre uker på å grue meg, ordentlig grundig gruing, med alt som hører til: våkne netter, halvskrevne unnskyldningsmeldinger jeg sletta, en plan om influensa som jeg ga opp fordi mamma gjennomskuer influensa fra førti kilometers avstand som en jævla flaggermus.

Preben henta meg klokka to, presis, i en Tesla som lukta ny selv om den var tre år gammal. Det er noe med Preben. Jeg har brukt femten år på å mislike ham, og det er vanskelig, for han gir meg ingenting å jobbe med. Han er vennlig. Han er alltid vennlig, jevnt og traust vennlig, som et kjøleskap. Vi satt i den stille elbilen gjennom byen og han spurte om ting og jeg svarte kort, og så, på Mosseveien, sa han plutselig:

«Jeg ble arbeidsledig i nittiåtte. Åtte måneder. Jeg forteller det ikke til folk, men jeg tenkte du skulle vite det.»

Jeg satt helt stille. «Jaha», sa jeg, som en idiot.

«Åtte måneder», gjentok han. «Jeg husker fortsatt nummeret på kølappsystemet. Sytten-null-fire hadde de på kontoret på Ryen.» Så sa han ikke mer om det, og vi kjørte resten i stillhet, men det var en annen stillhet enn før, og jeg satt der og måtte pusse opp femten år med forakt, og det er faen meg et arbeid, det, å måtte like noen man har innreda seg med å avsky.

Huset deres er stort og hvitt og lukter aldri av noe. Ungene, Emil og Hedda, er blitt fjorten og seksten og var høfligere enn forventa, de er i den alderen der onkler er møbler, og det passa meg fint, møbler har ingen CV. Mamma var der allerede, i den vinrøde kjolen hun har hatt til jul siden Kong Harald var ung, og da jeg kom inn døra tok hun rundt meg og holdt et sekund for lenge, og jeg kjente gjennom kåpestoffet hvor liten hun er blitt, og jeg måtte se lenge på en juledekorasjon etterpå.

Middagen var ribbe og alt virka. Sånn er det der i huset: alt virker. Svoren var sprø, rødkålen hjemmelaga, Preben holdt en liten tale for mamma som var akkurat passe, og jeg satt der i den lyseblå skjorta - den fra intervjuet, den fikk endelig oppdraget sitt - og venta på at noen skulle spørre om jobb. Det er det jula egentlig handler om for sånne som meg: å sitte gjennom fire timer og vente på spørsmålet.

Det kom aldri. Jeg skjønte etter hvert at det var avtalt. Noen hadde sendt ut et notat i forkant, Karianne sikkert, «ingen spør han om jobb», og jeg burde vel vært takknemlig, men det gjorde noe rart med meg, for det å bli skåna er også en måte å bli sett på, det står «skjør» på et usynlig skilt rundt halsen din, og alle leser det og smiler og sender rødkålen videre.

Men så, etter maten, skjedde det noe. Emil, fjortenåringen, satt og klaga over at sykkelgiret hans hakka. Og før jeg rakk å tenke sa jeg: «Det er bare vaieren som har strukket seg. Det fikser vi på ti minutter, har dere en femmer unbrako?»

Og så sto vi i den flislagte garasjen deres, ungen og jeg, med sykkelen opp ned, og jeg viste ham stramskruen og hvordan man hører seg fram til riktig spenn, klikk for klikk, og han var faktisk interessert, fjorten år og lut lei av skjermen sin egentlig, det er de, de sier det bare ikke. Og gjennom garasjevinduet så jeg mamma stå i stuevinduet og se på oss, og hun lot som hun retta på en julestjerne.

Preben kjørte meg hjem i ellevetida. I bilen sa han: «Det der med giret. Emil har snakka om sykkel hele høsten. Vi kjøper jo bare nytt, vi, jeg kan ikke sånt.» Han trumma litt på rattet. «Det er en fin ting å kunne, det du kan.»

Jeg gikk opp til leiligheten min, og den var like kald og skeiv som før, og på benken lå det restepose fra Karianne, ribbe og sju slag, hun hadde stukket den i hendene mine i døra, «du tar med dette, ellers kaster jeg det», løgnen hennes var like blank som alltid, den dama kaster ikke mat, hun er tross alt mammas datter.

Jeg satte posen i kjøleskapet og gikk ut på balkongen. Det snødde litt, sånn tafatt Oslo-snø som ikke helt orker. Borte i fjerde var det mørkt hos Einar, han er hos dattera i Danmark i jula, tomatgardinene hans sto tomme.

Julaften. Jeg hadde grudd meg i tre uker, og så var det det som var jula: en svoger med et kølappnummer i hodet siden nittiåtte, en unge med et sykkelgir, ei mor i vinrød kjole som holdt et sekund for lenge.

Det var ikke det at det ikke var vondt. Alt var vondt, hele kvelden, det er vondt å se sitt eget liv fra Nordstrand, man ser så jævlig langt derfra.

Men det var vondt sånn som det er vondt når føttene tiner etter frost.

Det verker sånn, når det kommer liv i noe igjen.