Nyttårsaften

Nyttårsaften er amatørenes kveld, sa Roger en gang, og han har rett. Det er kvelden da folk som har det bra skal late som de har det enda bedre, og folk som har det jævlig skal se på. Hele byen kler seg opp og skåler og roper ned tellinga som om det å overleve et årstall var en prestasjon, og så står vi andre i vinduene våre som skygger i teaterkulissene.

Jeg pleier å ha en plan for den kvelden, for kvelder uten plan er farlige kvelder for sånne som meg. Planen er alltid den samme: god middag av restene fra jula, en tjukk en til klokka elleve, og så balkongen til fyrverkeriet. Jeg ser på fyrverkeri hvert år. Det er gratis, det er vakkert, og det er betalt av folk med dårligere økonomisk vurderingsevne enn meg, hvilket er en sjelden og oppløftende følelse.

Men i år ble det annerledes, og det var Messenger-gruppas skyld.

Det begynte med at Anne-Grethe skreiv i «Seilerne» den tjuende: «hvem faen av dere har planer nyttårsaften? vær ærlige.» Det ble stille i gruppa i to timer. Så skreiv IT-fyren, Terje: «Jeg har en frossenpizza og en katt.» Så skreiv Ida: «ingen planer. pleier å legge meg før tolv, orker ikke smellene aleine.» Og så, en etter en, tikka det inn, hele havarikommisjonen, ingen hadde noe, og Anne-Grethe skreiv: «greit. da har vi planer alle sammen. jeg har stort nok kjøkkenbord. ta med det dere har.»

Jeg satt med den invitasjonen i to dager. Det er det ingen som skjønner, de som har det greit: at det vanskeligste ikke er ensomheten, det er døra ut av den. Ensomheten er i det minste kjent terreng, man vet hvor mina ligger. Et kjøkkenbord hos ei hjelpepleier på Haugerud, derimot - hva skulle jeg ha med? Hva skulle jeg si? Hvem er jeg ved et bord?

Jeg tok med ribberestene fra Karianne og to talgkuler til Anne-Grethes fuglebrett, for hun hadde nevnt på kurset at hun mater fugler, det var faktisk det første hun og jeg snakka om noensinne. Bussen dit tok førti minutter, og jeg var innom tanken på å snu omtrent elleve ganger.

Vi ble sju stykker rundt det bordet. Anne-Grethe hadde laga lapskaus i ei gryte på størrelse med en badestamp. Terje hadde med pizzaen «i tilfelle», og Dawit kom med en eritreisk linsegreie som het noe jeg ikke klarer å stave men som var det beste på bordet, og han visste det, han sto og småsmilte over gryta si som en trener som har hemmelig taktikk. Ida hadde bakt igjen. Butikksjefen, Odd Einar, kom rett fra jobb i dagligvaren med to poser utgåtte julebrus «som ellers skulle kastes», og jeg tror ham nesten.

Og det rare skjedde, det som alltid er det rare: det var lett. Det er lett å sitte ved et bord der alle er blakke. Ingen skal noe sted etterpå. Ingen har et selskap til som er finere. Ingen spør hva du «driver med», for alle vet hva alle driver med: vi driver og venter, hele gjengen, og når alle venter er det ingen skam i det lenger, da er det bare en tilstand, som vær.

Anne-Grethe fortalte sykehushistorier som ikke kan gjengis. Terje viste seg å kunne korttriks, ordentlige, sånne som får voksne folk til å hyle. Dawit og Odd Einar havna i en times diskusjon om fotball der de var rørende uenige om alt. Ida satt i midten av sofaen - midten, igjen, jeg la merke til det - og lo så hun hiksta.

Klokka tolv sto vi ute på Anne-Grethes altan, alle sju, stua i kammen som sild, og hele Groruddalen eksploderte under oss. Det smalt fra Furuset til Trosterud, himmelen sto i grønt og gull, og nede i borettslaget ropte folk godt nyttår på fjorten språk. Anne-Grethe delte ut plastglass med musserende fra Rema, og vi skålte, og Odd Einar sa høytidelig: «For et bedre år. Faen heller, lista ligger jo lavt.»

Og alle lo, men alle mente det også, det er sånn hos oss, alt er begge deler samtidig.

Jeg tok siste bussen hjem halv to. Den var full av glitrende, skrålende folk på vei fra fest til fest, og jeg satt bakerst med den tomme ribbeposen og så ut vinduet, og for en gangs skyld kjente jeg ikke på at jeg var utafor det der. Jeg kom faen meg fra fest, jeg også. Det sto sikkert ikke på meg, men jeg visste det, og det holder lenge.

Nytt år, samme liv. Men i lomma lå det en lapp fra Anne-Grethe, skrevet med sykepleierskrift, altså uleselig, men jeg fikk den tyda til slutt:

«Første onsdag i februar. Lapskausrest i fryseren. Kom.»

Folk skåler i champagne for framtida.

Jeg har en frossen lapskausrest på Haugerud.

Vi får se hvem av oss som er rikest i mars.