Tanna

Det begynte som et lite nag nede til venstre, en sekser i underkjeven, i midten av januar. Jeg kjenner kroppen min, jeg visste med en gang hva det var, og jeg gjorde det alle blakke folk gjør med tannverk: jeg innleda forhandlinger.

Man forhandler med tanna. Man sier: hvis du holder deg i ro, skal jeg tygge på høyresida. Man sier: jeg skal pusse bedre, jeg skal kutte ned på sukkeret, bare ikke bli verre. Man kjøper Ibux i storpakke og tar to om morgenen som andre tar tran. Man vet - man vet det jo, hele tida vet man det - at tenner ikke forhandler, at det bare går én vei, at hver dag man venter blir dyrere. Men tannlege er ikke helse i dette landet. Kroppen er gratis fra halsen og ned; hue og kjeften får du finansiere sjøl, som om det å tygge var en hobby, som om tanna var en fritidsbåt.

Jeg søkte på det. Rotfylling og krone: fra tolv til atten tusen. Trekking: to og et halvt. Så det var regnestykket, det sto der og glodde på meg: å redde tanna kostar sju ganger mer enn å drepe den. Sånn er det å være blakk, det er å stå i en butikk der alt du har råd til er tap.

I tre uker holdt Ibuxen linja. Så, en natt i februar, gikk tanna til krig. Jeg har hatt vondt før, jeg har brukket ribbein på lageret, men nervesmerte fra ei tann er noe eget, den er ikke i kjeven, den er i hele skallen, den pulserer i takt med hjertet så du hører ditt eget blod som en trommeslager som hater deg. Jeg gikk rundt og rundt i leiligheten klokka fire om natta med kinnet i handa, og jeg tok det jeg hadde av rev, og jeg skal være ærlig: det hjalp på panikken og ingenting på smerten, og jeg endte på badegulvet med ryggen mot badekaret og satt der til det ble lyst og tenkte tanker fra middelalderen.

Klokka åtte ringte jeg tannlegevakta. Dama i telefonen var vennlig og sa at en akutt-time kosta fra elleve hundre og oppover, «pluss behandling». Jeg takka og la på og satt og så på telefonen. Elleve hundre pluss behandling. Jeg hadde seks hundre og førti og ni dager igjen av måneden.

Og her kommer den delen av historia jeg helst skulle vært foruten, for den handler om hvem man ringer klokka halv ni om morgenen når det brenner. Jeg ringte ikke mamma, hun har minstepensjon og hjerte til å gi meg begge deler. Jeg ringte ikke Karianne, jeg hadde heller trukket alle tretti-to sjøl med pappas skiftenøkkel.

Jeg ringte Roger.

Han svarte på andre ring, og jeg fikk sagt omtrent en halv setning før han avbrøt: «Hvor mye og hvilket kontonummer.» Sånn. Ikke «hva har skjedd», ikke «har du prøvd», ingen sølvpapirtale om økonomisk planlegging. Hvor mye og hvilket kontonummer. Jeg begynte å si noe om nedbetaling, og da ble han faktisk sur, eneste gangen jeg har hørt Roger sur på meg: «Hold kjeft med det der. Du var med og bar faren min ut av kirka. Vi fører ikke regnskap, du og jeg. Vipps meg adressa til tannlegen istedenfor så veit jeg hvor du er.»

Tannlegen var fra Irak og het Sami og var kanskje den fineste fyren jeg har møtt på år og dag. Han så på tanna, så på røntgen, og så på meg, og han var stille litt, og så sa han: «Denne kan reddes. Men jeg må spørre deg noe, og du skal svare ærlig, for begge svar er greie: hva er økonomien din?»

Ingen har spurt meg sånn før. Rett ut, uten omveier, med begge svar godkjent på forhånd. Jeg sa det som det var. Han nikka, ikke noe medlidenhetsansikt, bare et faglig nikk, som en håndverker som får vite hva slags materialer som er tilgjengelig.

«Da trekker vi», sa han. «Og jeg skal si deg en ting: folk går rundt med hull i tanngarden over hele verden og lever gode liv. Det er en tann, ikke en karakter.»

Det tok tjue minutter. Han var flink, jeg kjente nesten ingenting, og underveis fortalte han om faren sin, som var tannlege i Bagdad, «han trakk tenner gjennom tre kriger, han sa alltid: tanna vet ikke hvem som bombet».

Jeg gikk ut derfra fire og et halvt tusen fattigere - Rogers penger, krig i meg over det, men det er en annen historie - og én tann lettere, nummen i halve trynet, og det raraste av alt: nesten lykkelig. Det er smertens dritne lille hemmelighet, det, at når den slipper taket blir bare det å gå bortover et fortau en fest. Jeg kjøpte en softis på Narvesen, i februar, numne som jeg var i kjeften, halvparten rant nedover jakka, og jeg brydde meg ikke.

Nå har jeg hull i rekka nede til venstre, jeg kjenner det med tunga hundre ganger om dagen, som man kjenner på alt man har mista.

Men jeg tygger på høyre, og det går. Det er en tann, ikke en karakter.

Og første onsdagen etterpå, da Roger ringte som vanlig, svarte jeg på første ring, og han sa: «Nå, kompis. Fikk du bank av ei tann?»

«Ja», sa jeg.

«Bra», sa han. «Da er du i det minste i aktivitet. Det maser jo Nav sånn om.»