Flyttejobben

Det var Jonas som skaffa meg den, så absurd er økonomien min blitt: dealeren min er også arbeidsformidleren min, og han har bedre treffprosent enn Nav.

«Kompisen min Bjørnar driver flyttebyrå», sa han over kaffen. «Helt hvitt, altså, faktura og greier. Han mangler folk som kan bære og som møter opp. Du kan bære, og du møter opp. Det er de to tinga.»

Sånn ble jeg flyttemann på timesbasis, tilkalling, tre hundre og femti hvite kroner timen, meldt inn til Nav etter alle kunstens regler, som betyr at de trekker meg i dagpenger med den ene handa mens de klapper meg på hodet med den andre og fører meg opp som «delvis i aktivitet». Regnestykket går nesten i null. Jeg gjør det likevel. Det er ikke penga, det er noe annet, noe jeg ikke helt fant ordet for før etter den tredje jobben.

Bjørnar er en diger, rolig fyr med hestehale og et lasteplan-blikk som ser på en trapp i tre sekunder og vet nøyaktig hvordan sofaen skal vinkles. Vi er som regel tre mann: Bjørnar, jeg, og en ung polakk som heter Piotr som løfter som en gaffeltruck og synger lavt for seg sjøl på jobb, alltid, hele dagen, det er som å jobbe ved siden av en radio med dårlig signal, og jeg har blitt så jævlig glad i det.

Og her er saken med flyttejobben, det ingen forteller deg: du ser rett inn i livet til folk. Ikke fasaden - flyttedagen er den ene dagen fasaden er pakka ned i esker. Du ser hva folk faktisk har, hva de faktisk sparer på, hva som står igjen i hjørnene når alt de viser fram er båret ut.

Vi flytta en enkemann fra villa til omsorgsleilighet. Femti år i samme hus. Han gikk rundt oss hele dagen og ville hjelpe, åtti-sju år gammal, og Bjørnar, som er klokere enn de fleste med mastergrad, ga ham oppgaver: «Du, kan du passe på at vi ikke glemmer noe i andre etasje?» Og gubben gikk vakt i andre etasje hele dagen, med en jobb, med et ansvar, i stedet for å stå og se på at livet hans blei båret ut i pappesker av fremmede. Til slutt sto vi i det tomme soverommet, han og jeg, og han pekte på et merke i gulvet: «Der sto senga i femti år. Ser du sporene?» Fire små groper i parketten. «Vi kjøpte den senga i Sverige i syttitre. Solveig ville ha den.» Jeg sa at det var fine spor. Han nikka lenge. «Ja», sa han. «Det er det som er huset, det. Sporene. Resten er bare planker.»

Vi flytta et ungt par inn i sin første leilighet, hun gravid i sjuende måned og dirigerte fra en campingstol som en general, han i full panikk over et Ikea-kjøkken i førtisju esker. Vi flytta ut et samlivsbrudd - det verste oppdraget, alle flyttefolk vet det - der han sto i den ene enden av stua og hun i den andre, og de skulle dele bohemen mellom seg, og de krangla lavmælt om en vaffeljern til vi alle ville dø, og til slutt sa Piotr, som nesten aldri sier noe: «I Polen sier vi: den som krangler om vaffeljernet, savner vaflene.» Det ble helt stille. Så begynte hun å grine, og han også nesten, og vaffeljernet ble stående igjen på benken da begge var kjørt hver til sitt, og for alt jeg vet står det der ennå.

Og jeg fant ordet, altså. Etter tredje jobben, i bilen hjemover, mør i ryggen og med støv i halsen, fant jeg ordet for hvorfor jeg gjør dette for nesten null netto: nyttig. Jeg kjørte hjem og var nyttig. Det er et lite, grått ord, man får det ikke printa på caps, men det er et hardtslående jævla ord når man har vært foruten det i tre år. Noen ringer og spør om akkurat jeg kan komme i morra klokka sju. Kroppen min løser problemer. En sofa skal opp en umulig trapp, og så, med tre menns puls og noen banneord og Bjørnars geometri, er den oppe, og det er ingen tvil om resultatet, ingen «vi går videre med andre kandidater» - sofaen er oppe, det kan alle se.

I går kveld ringte Bjørnar. «Du», sa han. «Våren er høysesong. Jeg kan gi deg fast to-tre dager i uka fra april. Fortsatt tilkalling på papiret, men du veit. Fast i praksis.»

Jeg sto på balkongen med telefonen og kjente etter i ryggen, som verka, og i hodet, som ikke gjorde det.

«Jeg møter opp», sa jeg.

«Jeg veit», sa Bjørnar. «Det er derfor jeg ringer deg.»