Hunden

Einar i fjerde brakk lårhalsen på isen utafor Rema i slutten av februar. Jeg fikk vite det av aleinemora i andre, Silje heter hun forresten, det har jeg endelig lært meg, hun sto i gårdsrommet med ungen og fortalte at ambulansen hadde vært der om morgenen, og at det sto en hund igjen i leiligheten hans.

Jeg visste ikke at Einar hadde hund. Fire år har jeg sett på den mannen over gårdsrommet, jeg vet når han vanner og når han legger seg, og så visste jeg ikke det viktigste. Det viser seg at den aldri går tur i gården, han har kjørt den til et jorde ved Østensjøvannet hver dag i bilen, en gammal stasjonsvogn jeg trodde bare sto der. Sånn kan man kjenne folk: i silhuett, og ta feil av alt.

Det endte med at dattera i Danmark ringte rundt i oppgangen fra utlandet, desperat, og Silje sa - og jeg skal huske henne det til evig tid, både for tilliten og for frekkheten - «han i tredje er hjemme på dagtid».

Han i tredje. Det er tittelen min. Og sånn fikk jeg nøkkel til Einars leilighet og ansvar for en elleve år gammal blandingshund som heter Kompis, og jeg lover, jeg fant ikke på det, det står på skilten på halsbåndet: Kompis, og et telefonnummer til en mann som lå på Ullevål med skruer i hofta.

Einars leilighet var som å gå inn i en annen versjon av min egen. Samme planløsning, samme skjeve kjøkken, men der min er et venterom er hans et levd liv: bilder av avdøde kona på veggen, tomatoppsatsen i vinduskarmen med småplanter allerede, i februar, mannen har visst aldri hørt om å gi opp noe som helst. Og i gangen: en hundeseng, og i hundesenga en grå-snuta jævel som så på meg med et blikk jeg kjente igjen fra speilet. Jaha. Det er deg, altså. Det er det som er tilbudet.

Første turen var stiv som et jobbintervju. Kompis gikk pent i band og kikka opp på meg annethvert minutt for å sjekke om jeg var en feil som kom til å bli retta opp. Jeg snakka ikke til ham, han snakka ikke til meg, to gamle gubber på fortauet.

Men det er noe med hund og dager. En hund lager klokkeslett. Halv ni: tur. Halv fire: tur. Ni om kvelden: siste lufting. Jeg har ikke hatt klokkeslett på tre år - jeg har hatt lyst og mørkt og torsdager med rundstykker - og nå sto jeg opp halv åtte hver dag fordi noen i fjerde etasje satt ved døra og venta, og han venta på meg, det fantes ingen andre, jeg var ikke tredjevalg, jeg var hele lista.

Vi fant tonen i uke én. Det kom en dag med nysnø, og Kompis, elleve år og grå i trynet, gikk fullstendig fra vettet på jordet ved Østensjøvannet, spratt rundt som en valp med slitasjegikt, bora snuta i snøen og kasta den over seg sjøl, og jeg sto der og lo, høyt, aleine på et jorde, en arbeidsledig mann i boblejakke som lo så det gjalla, og jeg kom på at jeg ikke kunne huske sist. Det er det jævlige. Jeg kunne ikke huske sist.

Vi begynte å snakke sammen etter hvert, sånn man gjør. Jeg fortalte ham ting på de turene som jeg aldri har sagt høyt til folk. Om Eirik. Om skjorta på kleshengeren. Kompis hører på alt med samme uttrykk: samtykkende likegyldighet. Det burde koste tusen kroner timen, det uttrykket. Psykologene skulle bare visst.

Jeg besøkte Einar på Ullevål med bilder av hunden på telefonen. Han lå der, liten i den store senga, og bladde gjennom bildene med de store tomatfingrene sine, sakte, og så sa han: «Han ligger i godstolen. Se der ja. Han ligger i godstolen, den luringen.» Og så lo han, og så tok han meg i handa og sa navnet mitt - han visste navnet mitt, jeg aner ikke hvordan, jeg har aldri sagt det - og sa: «Takk skal du ha. Jeg lå her og trodde jeg måtte be dattera ta ham til Danmark. Eller verre.» Han sa ikke hva verre var. Vi vet begge hva verre er for en hund på elleve.

Einar kom hjem i forrige uke, med rullator og hjemmesykepleie og dårlig humør over begge deler. Jeg leverte nøkkelen. Vi ble stående i gangen hans, og Kompis lå i hundesenga og så på oss, og det var en rar liten stund, som å levere tilbake noe lånt som har vokst fast.

«Han må jo luftes uansett», sa Einar til slutt, ut i lufta, til ingen. «Jeg kommer ikke ned den isen på fjorten dager til, sier de. Minst.»

«Halv ni og halv fire», sa jeg. «Jeg har liksom fått det inn i systemet nå.»

«Ja, ikke sant», sa Einar fort, «det er dumt å rote til et system.»

Så nå har jeg hund på deltid, tre etasjer opp. Jeg har nøkkel i nøkkelknippet som ikke er min, klokkeslett i dagene som ikke var der før, og et jorde ved Østensjøvannet der en grå-snuta blandingshund og en grå-snuta arbeidsledig går runda si i alle slags vær.

Eirik sa jeg kom til å dø alene på balkongen.

Kan hende. Men det blir i så fall mellom halv fire og ni, for ellers rekker jeg det ikke.