Fylla

Jeg skal fortelle om den natta i mars, for hvis denne samlinga bare skal handle om fuglebrett og lapskaus og små seire, så lyver den, og da kan det være det samme med hele greia.

Det begynte med en mail. Klokka 14:23 en torsdag: lageret på Langhus, det med Sindre og capsen og sidelasteren, hadde en ny runde ansettelser, og denne gangen hadde de faktisk kalt meg inn videre - og så, to timer senere, klokka 16:41, kom mail nummer to: «Vi beklager, den første e-posten ble sendt ved en feil. Vi har ikke gått videre med din søknad. Vi beklager eventuelle ulemper.»

Ved en feil. I to timer og atten minutter hadde jeg en framtid, og så trakk de den tilbake som en vare med produksjonsfeil. Eventuelle ulemper. Jeg satt og så på de to mailene ved siden av hverandre, og det var noe med akkurat det, med å få se begge deler samtidig, livet med og livet uten, som gjorde at noe gammalt og svart løsna i meg og begynte å synke.

Jeg hadde fire hundre kroner som skulle vare i elleve dager. Jeg drakk dem opp på tre timer.

Jeg gikk ikke på den brune sjappa ved Storo, for der kunne det sitte folk som kjente meg. Jeg gikk et sted jeg aldri går, et sted med skjermer og tipping, og jeg satte meg innerst og drakk målbevisst, sånn drikking som ikke er fest men arbeid, skift-arbeid, jeg jobba meg gjennom halvliterne som pallene på lageret i gamle dager. Og jeg kjente det komme, det gamle suget etter å rasere noe. Ikke slåss - jeg har aldri vært en slåsskjempe, jeg er en innoverfyr, alt som skal knuses hos meg knuses innvendig - men rasere framtida, ringe Eirik og si ting, ringe Karianne og si andre ting, ta de siste pengene og kjøpe noe sterkere enn det grønne, jeg visste jo hvor, jeg har alltid visst hvor.

Jeg husker at jeg sto utafor puben i sludda og hadde telefonen i handa. Jeg husker at Eiriks nummer lå der - jeg har aldri sletta det, man sletter ikke åtte år, man bare lar dem ligge og stråle svakt i kontaktlista som avfall - og tommelen min var på vei.

Og så ringte telefonen i handa mi. Jeg skvatt så jeg nesten mista den.

Roger. Onsdag. Det var faen meg onsdag.

Jeg tok den, fordi jeg hadde lovt, det var det eneste som fantes igjen i meg av struktur, det løftet: du tar den jævla telefonen. Og Roger hørte det på første setninga mi, sjølsagt, han har losji i samme mørke som meg, vi kjenner akustikken.

«Hvor er du», sa han. Ikke noe mer.

Han kom i drosje. Roger, som teller hundrelapper som meg, tok drosje tvers over byen, og han sa aldri et ord om det. Han kom inn i den triste tippe-puben i joggebukse og vinterjakke, satte seg, bestilte én pils til seg og vann til meg uten å spørre, og så sa han: «Fortell.»

Jeg fortalte. De to mailene. Klokkeslettene. Jeg hadde dem ordrett i hodet, jeg kommer til å ha dem ordrett i hodet til jeg dør. Og Roger hørte på alt, og så sa han det eneste riktige, det ingen fagperson har klart å si til meg på tre år:

«For noen jævla amatører.»

Ikke «det kommer flere muligheter». Ikke «dette sier mer om dem enn om deg», jo, forresten, det sa han òg, men han sa det sånn: «Det sier mer om dem enn om deg, og det det sier om dem, er at de er noen jævla amatører som ikke fortjener en mann som kan sidelaster.» Og så drakk han pilsen sin rolig og fortalte om en gang han sjøl hadde fått tilbud om en jobb på SMS som viste seg å være sendt til feil Roger, og vi satt der, to feil-Rogere i verdens tristeste pub, og lo til vi nesten grein, eller grein til vi nesten lo, det var ikke godt å si i den belysninga.

Han fulgte meg helt hjem. Sto i døra til jeg var innafor, som en far ved en skoleport.

«Ingen telefoner i natt», sa han. «Ikke til noen. Lov meg det. Alt du har å si klokka to om natta kan sies bedre klokka ti i morra, og det meste trenger ikke sies i det hele tatt.»

Jeg sov til elleve dagen etter. Våkna med hodet i en skrustikke og fire hundre kroner fattigere og elleve dager igjen, og skammen sto ved senga som en jævla vaktmester og venta på meg, den kjenner rutinene mine.

Men her er det jeg vil ha sagt, det er derfor denne historia er med: jeg ringte ingen den natta. Framtida mi fikk juling, men den lever. Og makaronien i skapet holdt, og fuglene kom som vanlig, de driter i regnskapet mitt, og onsdagen etter ringte Roger som om ingenting, og vi snakka om fotball i førti minutter.

Det er ikke sånn at noen redder deg én gang og så er du redda. Det er ikke sånn det virker. Man blir redda i små rater, uke for uke, av folk som ikke aner at det er det de driver med.

Eller kanskje de aner det.

Kanskje det er derfor han alltid ringer på onsdager, den jævelen. Så det aldri er mer enn seks dager til neste gang.