Legen

Fastlegen min heter Iversen og har hatt meg på lista i tolv år, og i elleve av dem brukte jeg ham som et bilverksted: inn med en konkret feil, ut med en resept, ingen unødvendig prat. Menn i min familie går til legen sånn som man leverer inn bilen - sent, motvillig, og først når lyden har blitt så stygg at naboene kommenterer den.

Det var Anne-Grethe som fikk meg til å bestille timen. Vi satt på Haugerud og åt lapskausrest i februar, og jeg må ha sagt et eller annet, noe om søvnen, om at jeg var trøtt på en måte søvn ikke bet på, og hun la fra seg gaffelen og så på meg med det hjelpepleier-blikket som har sett alt to ganger.

«Hvor lenge har du hatt det sånn?»

«Sånn hvordan?»

«Sånn som du beskriver. Grå. Du sa grå. Folk sier ikke grå om seg sjøl hvis det har vart ei uke.»

Jeg begynte å telle. Jeg slutta å telle da jeg passerte Eirik, for da ble tallet for dumt.

«Bestill time», sa hun. «Og ikke gjør det derre mannegreiene der du bestiller for vondt kne og så håper at legen skal gjette resten. Si det som det er. Lov meg.»

Så jeg satt hos Iversen en tirsdag i mars og hadde øvd i tre dager på en setning, og da han sa «nå, hva kan jeg hjelpe deg med», sa jeg den, og den kom ut mye mindre enn den var inni meg:

«Jeg tror ikke jeg har det så bra i hodet. Og det har vart lenge.»

Iversen er en tørr mann på seksti med halvbriller, og jeg venta meg skjemaer, jeg vet at det finnes skjemaer, folk på kurset har fortalt om skjemaene der du skal krysse av fra null til tre hvor ofte du tenker på ting man ikke sier høyt. Men Iversen tok av seg halvbrillene, lente seg tilbake og sa: «Da er jeg glad du kom. Fortell fra begynnelsen. Vi har god tid.» Og så løy han om det, for det har fastleger aldri, men han løy godt, han så ikke på klokka en eneste gang, og det er sånt jeg husker.

Jeg fortalte. Ikke alt - jeg fortalte ikke om det grønne, jeg er ikke idiot, eller jo, det er akkurat det jeg er, men det er en velorganisert idioti - men jeg fortalte om det grå, om søvnen som ikke virker, om at ting jeg var glad i har slutta å smake, om at jeg noen kvelder på balkongen har tanker som ligner på utganger. Det var det vanskeligste å si. Iversen nikka rolig, som om jeg beskreiv et kne likevel, og det var det beste med hele timen, den roen: at det jeg bar rundt på som en bombe ble tatt imot som et kne.

Han sa det finnes medisiner, og at de virker for mange, og at det ikke er noe svakhetstegn, «du ville tatt Paracet for vondt hue, dette er samme sortiment, bare lenger opp i etasjene». Han sa det finnes samtaleterapi, og så sa han det ærlige, som jeg respekterte ham for: at køen for menn i min situasjon uten akutt fare er på mange måneder, «og det er en skam, og den skammen er ikke din».

Vi ble enige om å starte forsiktig med det ene, og at jeg skulle komme tilbake om fire uker, og at hvis utgangstankene ble mer enn tanker skulle jeg ringe legevakta samme kveld, «lov meg det, samme kveld, ikke vent til kontortid, mørket har ingen kontortid, det har jeg lært etter tretti år i faget».

På vei ut, med resepten i lomma, snudde jeg meg i døra og spurte om noe jeg hadde lurt på lenge: «Hvor mange sånne som meg har du? Menn, altså. Som kommer for seint.»

Iversen tørka brillene sine lenge. «For mange», sa han. «Og vet du hva dere sier, nesten alle sammen, når dere endelig sitter der? Dere sier: jeg ville ikke bry noen.» Han satte på seg brillene igjen. «Ikke bry noen. Dere sitter heller aleine i mørket i tre år enn å bry noen i tjue minutter. Hvis jeg kunne skrevet ut én ting på blå resept til hele den norske mannen, så var det ordet bry. Ta én om dagen. Bry deg på noen, og la noen bry seg på deg.»

Jeg henta ut medisinen på apoteket på senteret. Jenta i kassa sa ha en fin dag videre, og jeg gikk hjem med en liten hvit pose som veide ingenting og var det tyngste jeg har båret på lenge, tyngre enn sofaer i svingtrapper, for på sofaer står det ikke navnet ditt og et varenummer for det som er galt med deg.

Jeg har tatt dem i tre uker nå. Jeg kjenner ikke så mye ennå, legen sa det tar tid, det eneste jeg merker er at jeg sover til andre tider og drømmer rarere. Kanskje det virker. Kanskje det er fuglene og hunden og Roger og lapskausen som virker. Kanskje det er alt sammen, kanskje man ikke får vite hvilket tannhjul det var som starta klokka igjen, og kanskje det er greit.

Anne-Grethe spurte på Messenger: «vel? var du hos legen som en voksen mann?»

Jeg skreiv: «Ja. Jeg sa det som det var.»

Hun svarte med en tommel og et hjerte og: «bra. det var det modigste du har gjort i år, og jeg vet om softisen i februar.»

Og det er mulig hun har rett. Det står ingen steder, det synes ikke på meg, det kommer aldri i noen CV.

Men det var det modigste jeg har gjort i år.