Kenneth

Kenneth fra lageret bor på Bøler og har ikke vært utafor leiligheten på det jeg vil tippe er et halvt år, hvis man ikke regner med balkongen, og det gjør vi jo, vi i balkongfolket, vi regner absolutt med balkongen.

Det var Roger som sa det, en onsdag: «Har du snakka med Kenneth i det siste?» Og jeg hadde ikke det, og Roger hadde ikke det, og så ble det stille i telefonen, for vi tenkte begge på Steinar, på november-telefonen som aldri ble ringt tilbake, og Roger sa: «Jeg tar med pizza på lørdag. Du blir med.»

Kenneth var den sterkeste på lageret. Det er ikke nostalgi, det er dokumentert: han vant interne veddemål som burde vært meldt til Arbeidstilsynet. Kenneth kunne ta en full pall med flislim der andre henta trucken. Og det var vel det som tok ham til slutt, alle pallene han tok fordi han kunne, rygg som en heisekran i tjue år, og så en dag i februar for fire år siden bøyde han seg etter en rull med strekkfilm - strekkfilm, den veier ingenting, det er det som er så jævlig, den veier ingenting - og så reiste han seg aldri ordentlig igjen.

Nå er han uføretrygda med tre prolapser og et smerteregime som gjør ham til en annen fyr fra time til time. Han åpna døra i joggebukse, og jeg måtte styre trynet mitt hardt for at det ikke skulle vises: Kenneth er blitt stor og grå og forsiktig, han beveger seg som om golvet er islagt, han som en gang bar ei vaskemaskin opp tre etasjer på et veddemål om en kasse pils.

Men leiligheten var ryddig, det skal sies, ryddig på den skumle måten, sånn ryddig det blir når dagene ikke inneholder noe som lager rot.

Vi satt med pizzaen og pratet om gamle dager, det er alltid tryggest, gamle dager er ferdig forhandla. Vi tok historia om da svensken kjørte trucken inn i porten, og historia om julebordet i Sarpsborg som ingen av oss kan fortelle høyt i sin helhet, og Kenneth lo, og i noen minutter av gangen var han den gamle, og så kom det stikk i ryggen og trynet hans lukka seg som en butikk.

Og så, over den siste pizzabiten, sa han det, rett ut, sånn menn bare klarer når det er mat og en tredje ting å se på:

«Jeg misunner dere, gutta. Er ikke det sjukt? Roger er vikar for en vaktmester og du bærer sofaer svart -»

«Hvitt», sa jeg. «Faktisk hvitt.»

«- hvitt, faen, unnskyld, hvitt. Men dere er i verden. Jeg er ikke i verden, jeg er i kø. Jeg står i kø hos smerteklinikken, i kø hos Nav, i kø til en operasjon de ikke vet om de tør å ta. Jeg er førti-tre år og hele livet mitt er et venterom.» Han flytta seg forsiktig i stolen. «Og det jævligste? Folk har slutta å spørre hva jeg driver med. De veit at svaret er pinlig for alle. Så de spør om ryggen isteden. Jeg er blitt en rygg. Det bor en rygg på Bøler, og den har navnet mitt.»

Det ble stille. Roger, som alltid vet hva som skal sies, sa ingenting, for det fantes ikke noe, og det visste han, og det å ikke si noe var det riktige, og vi satt der alle tre og lot det jævlige få være jævlig i fred, uten pynt. Det er undervurdert, det. Halve Norge sitter og pynter på hverandres elendighet - «men du ser jo frisk ut!», «det ordner seg!» - og det eneste det gjør er at man blir ensom midt i sitt eget liv, for det livet folk snakker om er ikke det man har.

Til slutt sa Kenneth: «Men det var faen så godt at dere kom. Jeg hadde bestemt meg for å ikke orke besøk, og så ringte Roger og sa dere kom med pizza, han spurte ikke, han bare sa det, og jeg ble så jævla glad at jeg måtte sette meg.» Han flirte skjevt. «Måtte sette meg uansett, da. Men du skjønner.»

Vi skjønte.

Nå har vi fast greie, første lørdag i måneden, pizza på Bøler. Roger kaller det «tilsyn», Kenneth kaller det «hjemmebesøket», jeg kaller det ingenting, jeg møter bare opp, det er min gren.

Og forrige gang, da vi gikk, fulgte Kenneth oss helt ned til porten. Sakte, med pauser, med handa på veggen. Men helt ned. Han sto i porten da vi gikk over parkeringsplassen, en stor grå mann i joggebukse i vinterkvelden, og han ropte etter oss, og det gjalla mellom blokkene på Bøler:

«Neste gang tar jeg trappa uten pause, gutta! Sett penga!»

Vi satte hundre hver. Vi kommer til å tape.

Det er de beste penga jeg taper i år.