Syttende mai i fjor

Jeg må fortelle om syttende mai i fjor, altså den forrige, den før alt dette her med fuglene og Seilerne og hunden begynte, for den dagen var bunnen, og man skal kjenne bunnen sin, det er den man bygger på.

Syttende mai er den verste dagen i året for oss som står utafor, og det er ingen konkurranse engang. Julaften kan man gjemme seg fra, nyttårsaften er amatørenes kveld og kan foraktes fra en balkong, men syttende mai kommer og henter deg. Den trenger seg inn gjennom vinduene med korpsmusikk fra klokka sju om morgenen, hele byen står opp og tar på seg det fineste de har og går ut i gatene og er sammen, og det finnes ikke noe sted å gjøre av seg der man slipper å se det, for det foregår over alt, det er den ene dagen i året da hele nasjonen driver med det samme: hører til.

I fjor våkna jeg av Gammel jegermarsj klokka kvart over sju og visste at jeg hadde to valg: ligge i senga til det var over, eller det andre. Jeg hadde hundre og sytti kroner og ingen avtaler. Barnetoget gikk tre kvartaler unna. Jeg kunne høre hurraropene som fjern sjø.

Jeg ble liggende til over tolv. Så tok jeg det som fantes i skuffen av det grønne, og det var for mye, og jeg visste at det var for mye, og jeg tok det fordi det var for mye, og så satt jeg på balkongen i joggebukse mens Norge gikk forbi nede på gata i bunad og finstas, familie etter familie etter familie, unger med is i hele trynet, fedre med flagg og bæremeis, og jeg satt der stein og aleine og så på, og et sted midt i det, midt i korpsmusikken og hurraene, kom tanken, kald og rolig som en saksbehandler:

Det hadde ikke gjort noen forskjell om du ikke satt her.

Ikke dramatisk. Det er det folk misforstår med den tanken, de tror den kommer som et uvær, med gråt og fakter. Den kommer som et vedtak. Rolig, saklig, med henvisning til bevisene: ingen venter på deg, ingen savner deg før om tidligst to uker, toget der nede går akkurat like fint uansett. Jeg satt med det vedtaket i fanget hele ettermiddagen, for stein til å anke, og det eneste - og jeg sier dette helt ærlig, det eneste - som fikk meg inn fra den balkongen den kvelden, var at det begynte å regne og jeg fraus.

Kulda redda meg. Ikke viljen, ikke håpet. Kroppens dumme, trofaste uvilje mot å fryse. Man kan komme til å skylde kroppen sin en unnskyldning, etter sånne år. Den har stått i det hele veien, den har fortsatt å puste og fryse og være sulten, mens sjefen i toppetasjen har drevet og rota med nedleggelse.

Jeg forteller dette fordi det snart er syttende mai igjen, og det blir min første med det nye regimet: medisinen fra Iversen, onsdagene til Roger, fuglene, Kompis halv ni og halv fire. Og fordi Anne-Grethe, som har en radar, skreiv i Seilerne forrige uke: «nasjonaldagen nærmer seg. hvem grugleder seg? vær ærlige.» Og det tikka inn håndsopprekninger fra hele havarikommisjonen, sjølsagt, alle har vi hver vår versjon av den balkongen.

Så nå har hun bestemt: frokost hos henne klokka ni, alle sammen, «bunad valgfritt, oppmøte ikke», og så skal vi gå og se barnetoget sammen, hele den fillete gjengen vår, Terje med katten hjemme og Dawit som skal se sitt tredje barnetog og fortsatt synes det er det rareste og fineste landet driver med, og Ida som skal ha med niesa si, og jeg.

Jeg sa ja med en gang. Det er det nye trikset mitt, det eneste jeg har lært som faktisk virker: si ja før vedtaket rekker å komme. Saksbehandleren i hodet jobber sakte om morgenen. Man kan rekke å love bort dagen før han er på kontoret.

Jeg vet hvordan det blir. Det blir vondt òg. Det blir familier og bæremeiser og unger med is, og det kommer et stikk ved hver eneste av dem, det gjør det, sånt slutter ikke å stikke bare fordi man har fått venner og en deltidshund.

Men i år sitter jeg ikke tre kvartaler unna og hører sjøen.

I år står jeg ved gjerdet med de andre. Og når toget kommer, skal jeg rope hurra, høyt, sammen med havarikommisjonen, og hvis noen synes vi er en rar gjeng, så har de helt rett, og de kan komme her og si det, så skal Anne-Grethe ta dem.

Hundre og sytti kroner har jeg i år òg, cirka.

Men det koster ingenting å rope hurra. Det er det som er det store sviket og den store nåden i dette landet, om hverandre: det fineste er gratis, og det er ingen som forteller deg det når du sitter aleine.