Eirik ringer

Det var en torsdag i april, klokka var kvart på ni om kvelden, og jeg satt og skifta vann på avleggeren fra Jonas - den har fire røtter nå og et nytt blad på vei, jeg rapporterer sånt til ham som en stolt barnefar - da telefonen ringte og skjermen sa «Eirik».

Jeg sto helt stille med syltetøyglasset i handa. Åtte år ligger det nummeret der og stråler svakt, og så en torsdag i april våkner det.

Jeg tok den på fjerde ring. Man skal ikke ta den på første, man har sin stolthet, og dessuten brukte jeg tre ring på å puste.

«Hei», sa han. «Det er meg.» Som om stemmen hans var noe jeg kunne ha glemt. Man glemmer ikke den stemmen. Den har ligget lagra i meg i alle år som frø i jorda, den spirer i det sekundet den får lys.

«Hei, Eirik.»

Det var stille litt. Så sa han: «Jeg hørte om Steinar. Nå nettopp, altså. Jeg møtte Ali og kona på Gardermoen, og de fortalte det. Jeg visste ikke, det er over et år siden det skjedde, sier de, og jeg gikk her hjemme og - jeg vet ikke. Jeg måtte ringe deg. Steinar var jo … han bar sofaen vår. Da vi flytta sammen. Husker du det? Han og Roger bar sofaen og Steinar sang hele veien opp, den forferdelige countrysangen, alle fire etasjene.»

«Jeg husker det», sa jeg. Jeg husker alt, hadde jeg nær sagt. Det er det jeg driver med.

Og så prata vi om Steinar, og det var lettere å begynne der, i sorgen over en tredjeperson, det er sånn voksne folk finner tilbake til hverandre, via de døde, de døde er nøytral grunn. Han grein litt, stille, jeg hørte det på pusten, og jeg sa ikke «ikke gråt», for det skal man aldri si, det lærte jeg av ham en gang for tjue år siden: «ikke be folk slutte å føle det de føler, det er det dummeste som finnes».

Og så, etter Steinar, kom den lille stillheten der samtalen skulle bestemme seg for hva den var, og han sa: «Og du, da. Hvordan har du det? Og ikke si 'det går jo'.»

Han husker. Faen. Han husker språket mitt, han kjenner alle nødutgangene mine og står og lener seg mot dem.

Så jeg sa det som det var. Kortversjonen, men den sanne: at det hadde vært noen jævlige år, at jeg hadde vært lenger nede enn jeg noen gang sa på den tida vi bodde sammen, og at det nå - og jeg hørte sjøl hvor rart det låt - at det nå faktisk var litt bedre. At jeg går til lege som en voksen mann. At jeg bærer sofaer for penger og har en hund på deltid i fjerde etasje og en Messenger-gruppe som heter Seilerne, og at jeg mater fugler, og at ei rødstrupe - og der lo han for første gang i samtalen, den lave latteren - «du», sa han, «du som ikke ville ha stueplante engang, fordi det var 'ansvar'.»

«Jeg har stueplante nå», sa jeg. «Avlegger. Fire røtter.»

«Herregud», sa han. «Hvem er du.»

Vi prata i førtien minutter. Jeg så på tida etterpå: førtien. Han fortalte om Nesodden, om guttene, litt om ferga og hverdagen, passe mye, han er klok på sånt, han ga meg ikke mer enn jeg kunne bære og ikke mindre enn at det var ærlig. Ingen av oss sa noe om oss, om det som var, om den siste kvelden og setninga hans på fortauet som jeg har bodd i siden. Det var ikke den samtalen, og det kommer aldri til å bli den samtalen, og jeg skjønte, en gang rundt minutt tretti, at det var greit. At det gamle regnskapet ikke skal gjøres opp. Det skal bare avsluttes, sånn som gamle kontoer avsluttes: ikke med et stort oppgjør, men med at det står null på dem lenge nok.

Helt til slutt sa han: «Det var godt å høre stemmen din. Og at det er … at det er folk rundt deg nå. Det var det jeg -» Han stoppa. Jeg visste hva som lå i den stoppen. Hele setninga fra fortauet lå i den stoppen.

«Jeg vet», sa jeg. «Eirik. Jeg vet. Du hadde rett i det du sa den gangen. Men jeg jobber med saken.»

Det ble stille, og så sa han, og jeg kunne høre at han smilte, den skjeve varianten: «Det var det lengste svaret du har gitt meg på tjue år.»

Vi la på sånn som man skal, med «ha det godt», begge to, og begge mente det.

Jeg gikk ut på balkongen etterpå. Det var april-mildt, det lukta jord fra kassene til Einar oppe i fjerde, han har starta tomatene, og nede i andre var det lys hos Silje og ungen. Jeg rulla en tynn en og satt lenge.

Åtte år trodde jeg at den telefonen, hvis den noen gang kom, ville rive meg i filler eller sette meg sammen igjen, det ene eller det andre, noe stort. Og så kom den, og den gjorde ingen av delene. Den bare la seg pent oppå alt det andre som er bygd i vinter, som en stein til i en mur.

Han ringte for Steinar. Han ble på tråden for min del. Og i morgen kommer fuglene halv åtte uansett.

Det er ikke en lukket dør, det der. Det er noe bedre.

Det er en dør det ikke lenger trekker fra.