Gerd fyller år
Gerd fylte åttifire en torsdag i mai, og jeg fikk vite det ved en tilfeldighet, som er den eneste måten man får vite noe om Gerd på: hun styrer informasjonen sin som et gammalt øst-europeisk regime.
Det var russestudenten på vaskeriet som avslørte det, han hadde våkna oppå tørketrommelen da Gerd sto og fortalte meg om sønnen i Spania som skulle «ringe på torsdag, for da er det jo dagen min», og hun sa det fort og bittert på en gang, sånn man nevner ting man har bestemt seg for å ikke bry seg om.
«Dagen din?» sa russen fra trommelen, halvsovende. «Har du bursdag på torsdag?»
«Det angår verken deg eller staten», sa Gerd, og dermed var saken bekrefta.
Så torsdagen etter kom jeg til vaskeriet med skittentøy jeg strengt tatt kunne vaska uka etter, og med en pose fra bakeren på torget - mammas baker, jeg tok bussen dit, det er de eneste rundstykkene jeg stoler på - og med et kort. Det var det vanskeligste, kortet. Jeg sto lenge på Narvesen og bladde i stativet, alt var rosa eller morsomt på den anmassende måten, og til slutt fant jeg et helt enkelt med en fugl på, en rødstrupe faktisk, og inni skreiv jeg: «Til Gerd, som har maskin hjemme. Gratulerer med dagen. Hilsen han med IKEA-posen.»
Hun var der, sjølsagt, torsdag er dagen hennes på vaskeriet, bursdag eller ei. Hun satt på benken mellom fire og fem og småkjefta på en vaskemaskin som brukte for lang tid, og da jeg satte meg ved siden av henne og la posen og kortet i fanget hennes, ble Gerd, for første gang i vårt bekjentskap, helt stille.
Hun åpna kortet med de langsomme henda sine. Leste det. Leste det en gang til, det så jeg, øynene gikk tilbake til toppen. Så sa hun, uten å se på meg, med en stemme som var litt mindre enn vanlig:
«Rundstykker fra Iversens bakeri. Det er ordentlige greier, det.» Pause. «Mannen min kjøpte alltid derfra på lørdager.»
Og så satt vi der og åt bursdagsrundstykker mellom vaskemaskinene, og hun fortalte om mannen sin, Odd, som døde for elleve år siden, «hjertet, midt i et kryssord, han fikk aldri vite hva ni bokstaver for 'vemod' var», og om bryllupet deres i 1963 der det regna så teltet lakk, og om sønnen, Tor-Erik, som var «verdens fineste gutt helt til han ble femti og rar», og jeg hørte på alt, for det var det som var gaven, skjønte jeg etter hvert, rundstykkene var bare innpakning.
Klokka tolv ringte telefonen hennes. Spania. Hun tok den med et «jaså, du husket det», men jeg så handa hennes skjelve litt da hun holdt telefonen, og hun snudde seg halvveis vekk, og jeg lot som jeg var opptatt med tørketrommelen i åtte minutter, og da hun la på var øynene hennes blanke, og hun sa: «Han spurte om jeg hadde det bra. Jeg sa jeg satt på vaskeriet med en venn og spiste rundstykker.» Hun bretta sammen et håndkle som allerede var bretta. «Så nå vet han det, at mora har venner han ikke vet om. Det har han godt av.»
En venn. Jeg fikk tittelen sånn, i forbifarten, i tredje person, via Spania. Det er den fineste forfremmelsen jeg har fått på dette tiåret, og jeg har fått den av ei dame på åttifire med vaskemaskin hjemme.
Da vi gikk - hun skulle rekke bussen, jeg skulle hente Kompis - sa hun, ute på fortauet, i vårsola:
«Du. Han med IKEA-posen.» Hun så opp på meg over brillene. «Jeg har tenkt på det. Du er for ung til å ha så god tid. Det er noe galt et sted, det skjønner jo jeg, jeg har levd siden krigen. Men jeg skal si deg en ting, og så snakker vi aldri mer om det.» Hun retta på veska si. «Det ordner seg ikke. Det er løgn, det folk sier, at det ordner seg. Odd døde fra kryssordet sitt og Tor-Erik ble rar, ingenting av det ordna seg. Men det går videre, og underveis er det rundstykker, og det» - hun løfta posen - «det er ikke ingenting. Det er faktisk det meste av det.»
Så gikk hun til bussen, rak i ryggen, åttifire år og null nåde, og jeg ble stående på fortauet med IKEA-posen og tenke at nå hadde jeg hørt den sanneste talen om livet som blir holdt i denne byen i år, og den ble holdt gratis, utafor et myntvaskeri, av ei dame som baker for mye fordi kroppen husker en større familie.
Det ordner seg ikke. Det går videre. Underveis er det rundstykker.
Sett det på en gravstein. Sett det på min, hvis jeg får ønske meg noe.