En helt vanlig onsdag

Jeg skal skrive ned en dag, helt ærlig, time for time, sånn den faktisk er nå. Ikke fordi den er spesiell, men fordi den ikke er det, og fordi jeg trenger å ha den skrevet ned til seinere, til de dagene som kommer da jeg ikke tror på at den fantes.

07.20: Våkner før alarmen. Det er nytt, det, fra i vår. Kroppen har begynt å møte opp til dagene igjen, frivillig, som om den har hørt rykter om at det skjer ting her nå.

07.40: Kaffe, balkong, fugler. Ni stykker i dag, to av dem er unger, tjukke og sjuskete i fjæra, de sitter på kanten av brettet og skriker på foreldrene enda de sitter oppå maten. Jeg kjenner dem igjen, tenåringer er tenåringer i alle arter. Rødstrupa kommer sist, som vanlig, når trøkket har lagt seg. Vi nikker til hverandre. Det vil si, jeg nikker. Den lar være. Vi har rollene våre.

08.30: Kompis. Einar er oppe, gardinene fra klokka kvart over åtte, systemet virker. Vi tar den lange runden ved vannet fordi det er onsdag og jeg har råd til tid. Møter den faste dama med golden retrieveren, vi står og prater hundeprat i ti minutter, jeg vet ikke hva hun heter og hun vet ikke hva jeg heter, vi heter «Kompis» og «Bella» sine folk, og det er en helt fin måte å hete på.

10.00: Leverer hunden, får kaffe hos Einar. Han har begynt med det, «du skal jo uansett opp», og så sitter vi i stua hans i tjue minutter og han forteller om tomatene og om kona og av og til om krigen, faren hans var på Grini, det kommer i små biter, aldri når man spør, bare når det passer seg sjøl.

11.00: Biblioteket. Leverer to, låner tre. Klassekampen-gubben gir meg avisa: «Bare piss i dag.» Takk, takk. Strikkedama har begynt på noe blått. Fyren med den store jakka er ikke der, og jeg spør bibliotekaren, lavt, og hun sier han har fått plass på et hybelhus på Tøyen, og vi smiler begge to som om en av våre har fått seg leilighet, og det har jo en av våre.

12.30: Hjemme. Brødskiver med leverpostei av den sorten ingen under seksti kjøper. Jeg er blitt en mann som kjøper den frivillig. Mamma lo høyt da jeg fortalte det, den gode latteren hennes, den som sitter løsere nå enn i fjor, det er kanskje det jeg er mest stolt av av alt: at mors latter sitter løsere fordi hun ikke går og er redd hele tida.

13.00: To timer flyttejobb, hasteoppdrag, et kontor på Ensjø som skulle ha ut åtte pulter. Piotr synger, Bjørnar dirigerer, jeg bærer. Ryggen holder. Åtte hundre kroner hvitt og en kaffe fra Circle K. På kvitteringa mi står det «flyttemedarbeider». Jeg spurte Bjørnar en gang hvorfor det ikke bare står tilkalling. «Fordi du ikke er en tilkalling», sa han. «Du er en medarbeider som jeg ringer.» Det er ordkløveri og det er hele forskjellen, og han vet det, den storingen.

15.30: Kompis, runde to, den korte. Sander vinker fra vinduet i andre. Silje har seinvakt, ser jeg, for sykkelen står der. På hjelpelista i oppgangen har det kommet et nytt navn, de nye i første som overtok etter Arne: «Kan: IT-hjelp, kan bære ting.» De aner ikke hvilken arv de har flytta inn i, de to, men de skreiv seg på lista første uka, så det blir vel folk av dem.

17.00: Middag. Torsdagsgryte på en onsdag, restebasert, Fattigmanns-cassoulet som Anne-Grethe kaller sjangeren. Jeg spiser ved furubordet med ei bok stående oppslått mot melkekartongen, og jeg tar den vanen med meg i grava, det er sånn far min åt, med Bergens Tidende mot kaffekanna, og hans far før det, sikkert, mot noe annet.

19.00: Onsdag betyr Roger. Han ringer 19.02, han ringer alltid 19.02, jeg har slutta å spørre hvorfor, det er sikkert noe med dagsrevyen. Vi prater i tjuesju minutter om fotball, om Kenneth som nå går trappa uten pause - vi tapte hundringsen hver, og betalte med glede - og om at han kanskje, kanskje, får fast vaktmesterjobb til høsten, den han vikarierer i. «Ikke si det til noen», sier han, «jeg vil ikke jinxe det», og så har han sagt det til alle, den jinxeren.

20.00: Balkong. Kveldsrøyken. Jo, den er der fortsatt, jeg skal ikke lyve i min egen bok. Men det har blitt én tynn en om kvelden nå, ikke medisin lenger, mer som et kveldsritual, og noen kvelder, og det er det nye, noen kvelder glemmer jeg det. Man skal ikke rope, Iversen og jeg tar det rolig, men retninga er riktig, og retning er alt, det har jeg fra Bjørnar: «Det spiller ingen rolle hvor sakte det går, bare lasset peker riktig vei.»

22.30: Legger meg. Setter alarmen, enda kroppen våkner sjøl. Sjekker at telefonen har lyd på, for det hender Anne-Grethe sender noe seint, eller Kenneth, og jeg vil ikke være en som ikke svarer. Aldri mer være en som ikke svarer.

Det var dagen. Ingen jobb å snakke om, ingen dame, ingen penger, alle de store rubrikkene står fortsatt tomme, en saksbehandler ville sett på dette livet og krysset av for «ingen endring».

Men jeg har talt opp: Jeg snakka med elleve mennesker i dag. Elleve. For to år siden kunne jeg gå ni dager uten å snakke med ett.

Ingen endring, du liksom.

Hele regnskapet er lagt om. Det føres bare i en valuta kontoret ikke kjenner.