Mamma faller

Telefonen kom en tirsdag i mai, klokka 11.40, og det var Karianne, og hun sa «det er ikke farlig, men» - og alt etter «men» drukna i suset i hodet mitt, for når noen begynner med at det ikke er farlig, så er det fordi det var nære på å være det.

Mamma hadde falt i trappa hjemme. Ikke hele trappa, tre trinn, hun hadde tatt seg for, men hofta fikk seg en smell og hun hadde blitt liggende i gangen i nesten to timer før hun kom seg bort til telefonen. To timer. Mora mi lå på et gulv i to timer og krabba, og jeg satt her i byen og leste bibliotekbøker og visste ingenting, og det er det bildet jeg har måttet jobbe med siden, det er sånt bilde som flytter inn.

Hun var heldig, sa de på sykehuset. Kraftig forslått, en brist i håndleddet, ingen brudd i hofta. «I hennes alder er dette en advarsel, ikke en ulykke», sa legen til Karianne, og Karianne sa det videre til meg i sykehuskorridoren, og så sto vi der, søstera mi og jeg, for første gang på år og dag helt uten manus, to middelaldrende folk i en korridor som lukta desinfeksjon og barndommens slutt.

Mamma sjøl lå i senga og var mest opprørt over bryderiet. «Alt dette oppstyret», sa hun, «for tre trinn.» Hun hadde fått håndleddet gipsa og håret hennes var flatt på den ene sida, og det gjorde noe voldsomt med meg, det flate håret, for mamma ordner alltid håret, alltid, hun har ordna håret til alle begravelser og alle konkurser i denne familien, og nå lå det flatt, og ingen hadde tenkt på det, så jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før: jeg fant kammen hennes i toalettmappa og ordna det, forsiktig, mens hun lå der, og hun lot meg gjøre det, og ingen av oss sa noe om det, verken da eller siden.

Det ble familieråd på Kariannes kjøkken samme kveld. Preben lagde te, Karianne hadde funnet fram blokk - Karianne har alltid blokk, hun sørger med kulepenn, det er hennes måte, jeg har slutta å dømme den - og så satt vi der med det store spørsmålet som alle familier i dette landet før eller siden må sette seg ned med: hva gjør vi med mamma og trappa.

Og her skjedde det noe jeg må skrive ned, for det snudde noe i meg. Karianne begynte å snakke om omsorgsbolig, ventelister, «vi må være realistiske», og hun har rett i alt, hun har alltid rett i alt, det er det som er problemet med henne. Og jeg satt der og kjente den gamle rollen min komme sigende, den tause brorens rolle, han som ikke har noe å stille opp med fordi han ikke har noe å stille opp med, penger eller ordninger eller kontakter.

Og så hørte jeg meg sjøl si: «Jeg kan flytte hjem en periode.»

Det ble stille rundt bordet. Karianne så opp fra blokka.

«Jeg mener det», sa jeg, og jeg merka mens jeg sa det at jeg mente det. «Jeg er den av oss som har tid. Det er det jeg har mest av. Dere har penger og familier og jobber, og jeg har tid, og det er faktisk tid hun trenger nå. Noen som er i huset. Noen som handler og kjører og ser at hun tar medisinene og monterer de jævla håndtaka i trappa. Jeg kan sånt. Jeg er god på sånt. Det er kanskje det eneste jeg er god på, men det er dette det er bruk for.»

Karianne la fra seg kulepennen. Og søstera mi, direktørfruen, pressemeldinga, hun fikk noe i ansiktet jeg ikke har sett siden vi var unger, og så sa hun stille: «Det hadde vært helt fantastisk. Jeg har sittet her og hatt så dårlig samvittighet at jeg ikke har fått sove, for jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å følge opp sånn som det trengs, og så tør jeg ikke si det høyt fordi det er jeg som liksom skal ordne alt.» Hun tok av seg brillene og gned øynene. «Jeg er så jævlig sliten av å være den som ordner alt.»

Det er det første banneordet jeg har hørt fra Karianne på tjue år. Vi kom liksom til syne for hverandre der ved det kjøkkenbordet, hun fikk lov å være sliten og jeg fikk lov å være nyttig, og det viser seg at det var de to tingene vi hadde trengt hele tida, begge to.

Så nå blir det sånn, fra juni: jeg leier ut leiligheten min møblert til en fetter av Piotr som skal jobbe et halvår i Oslo - Bjørnar ordna kontakten på to dager, sjølsagt, det nettverket der er raskere enn Finn - og så flytter jeg hjem til huset på Vestlandet, til rommet mitt, som mamma har brukt som syrom i tjue år, «men senga står der, gutten min, senga har alltid stått der».

Jeg skal si opp for Kompis med fjorten dagers varsel, det kommer til å svi, men Sander har allerede søkt på stillingen, det er avgjort i porten med håndtrykk, Silje som verge. Fuglebrettet tar Einar. Seilerne og onsdagene og pizzalørdagene flytter med, de bor i telefonen, det er det fine med fattigfolks nettverk, det er flyttbart, det består av stemmer.

Og Bjørnar sa, da jeg fortalte det: «Vestlandet? Vi har oppdrag vestover støtt. Jeg ringer deg når det dukker opp noe i distriktet. Medarbeidere slutter ikke hos meg, de bare endrer postnummer.»

Mamma grein da jeg fortalte henne det. Hun satt i stolen sin med gips på armen og grein, og så sa hun, og det er så typisk henne at det gjør vondt: «Men gutten min, du skal vel ikke det for min skyld?»

«Nei, mamma», sa jeg. «For min.»

Og det er sannheten, eller halve, og den andre halvparten er hennes, og sånn skal det være i familier: sannhetene i to halvdeler som bare passer sammen.