Avskjed i gårdsrommet

Det var Silje som fant på det, sammen med Einar, som jo har god tid og råd om det meste, og de klarte til og med å holde det hemmelig for meg i nesten to uker, noe som er en prestasjon i en oppgang der jeg vet når folk vanner tomater.

Siste lørdagen i mai, to dager før flyttelasset, kom jeg hjem fra siste runden med Kompis - den lange, ved vannet, vi tok den sakte begge to, jeg tror faen meg den hunden visste - og da jeg kom inn porten sto det folk i gårdsrommet.

Ikke noen folk. Folka.

De hadde lånt bord fra kjellerlokalet og satt dem sammen midt i gårdsrommet, med duker, ordentlige duker, og på bordene sto det mat: Anne-Grethes lapskausgryte på størrelse med en badestamp, Dawits linsegryte som jeg fortsatt ikke kan stave, kringle fra Gerd - Gerd! utafor vaskeriet! hun så helt feil ut i friluft, som en katt i snø, og helt riktig ut likevel - og Ida hadde bakt, og Terje sto og rigga en høyttaler, og Kenneth, Kenneth hadde tatt seg helt fra Bøler med den ryggen, og sto og holdt seg i et bord og glinte som ei sol. Roger. Jonas med en plante under armen, en ny avlegger, «til syrommet, den tåler vestlandsvær». Bjørnar og Piotr kom seinere, rett fra jobb, i arbeidsklær, og Piotr hadde med trekkspill, og jeg som ikke visste at han spilte trekkspill, det er typisk, den mannen har flere rom enn en herregård.

Silje holdt tale. Hun sto på en stol med Sander på armen og var rød i toppen og sa at hun ikke var noen taler, og så holdt hun den beste jeg har hørt: «Da jeg flytta hit», sa hun, «var dette en oppgang der ingen visste hva naboen het. Så ødela en sykkel seg, og en mann kom ned med en rød verktøykasse. Det er alt som skjedde. Det er hele historien. En mann kom ned med en verktøykasse, og nå står vi her, hele gjengen, og det finnes en liste i oppgangen med navn på, og Sander tror at det er sånn verden er.» Hun måtte stoppe litt. «Og nå blir det jo sant da, for han. Det er det jævligste trikset jeg vet: han der har gått og gjort verden sannere for ungen min, og så flytter han.»

Jeg måtte se lenge på en talgkule i et tre.

Einar overrakte gave fra oppgangen: pappas verktøykasse - de hadde stjålet den fra kjellerboden min, innbrudd, «Terje kan sånt, det spør vi ikke om» - og de hadde fått gravert en liten messingplate på lokket. «Sånn», står det. Bare det. Silje hadde hørt historia om faren min og talen hans en kveld i gårdsrommet, og hun hadde husket den. Folk husker. Det er det farligste og fineste med å begynne å fortelle ting til folk: de husker.

Vi holdt på til over midnatt. Piotr spilte, og det viste seg at Gerd kan danse, det vil si, hun dirigerte Roger rundt som en lekter, og Kenneth vant hundre kroner av oss alle på å reise seg fra stolen uten støtte, det svinet har trent i smug, og krangleparet fra andre krangla ikke en eneste gang, elektrikeren hadde til og med hengt opp lysslynger, og Sander sovna til slutt i fanget til Anne-Grethe under et pledd, midt i bråket, sånn unger sovner når de er trygge nok.

På et tidspunkt sto jeg litt for meg sjøl med kaffekoppen - jeg drakk mest kaffe, det var min kveld og jeg ville huske den, hele, hvert minutt - og så på det. Gårdsrommet. Lysslyngene. Hele havarikommisjonen rundt bordene, vaskeriet og kurset og lageret og oppgangen, alle de adskilte små øyene som har vist seg å være ett rike hele tida.

Og jeg tenkte på han som satt her for halvannet år siden. Han på balkongen i tredje, med vedtaket i fanget. Han som hadde regna ut at det ikke hadde gjort noen forskjell.

Jeg skulle ønske jeg kunne gått opp til ham. Ikke sagt noe, han hadde ikke trodd på noe uansett, bare satt meg ved siden av ham og pekt ned på gårdsrommet: Se. Det er dette som ligger og venter i folk. Det trenger bare et påskudd, en sykkel, et fuglebrett, en død manns TV som blir stille, hva som helst. Det ligger ferdig alt sammen, som frø under snø, og venter på en unnskyldning for å bryte opp asfalten.

Roger fulgte meg opp til slutt, siste mann, som alltid. I døra tok han meg i handa, arbeidshand mot arbeidshand.

«Onsdager gjelder fortsatt», sa han. «Det er ikke avstand som dreper avtaler, det er slurv.»

«19.02», sa jeg.

«19.02. Og du -» han holdt handa mi litt til, «- faren din. Han hadde vært stolt nå. Det vet du vel?»

Jeg fikk ikke svart. Det gjorde ikke noe. Roger krever aldri svar, det er derfor man kan snakke med ham om alt.

Nå står eskene stabla i stua, og verktøykassa står øverst, med messingplata på. I morgen kommer Bjørnar og Piotr med bilen - «flyttemedarbeidere flytter gratis, det er tariff», en tariff Bjørnar fant opp på stedet - og så bærer vi.

Felles tungt er halvparten så tungt.

Det gjelder pianoer, og det gjelder resten, og nå vet jeg det ikke bare i hodet, jeg vet det i hele meg, det bor i ryggen og henda og hele det slitne, brukbare kadaveret:

Jeg har aldri båret så lett som nå.