Syrommet

Rommet mitt hjemme hos mamma er fire ganger tre meter og vender mot vest, mot fjorden, og i tjue år har det vært syrom, og nå er det begge deler: senga mi fra ungdommen langs den ene veggen og symaskinen til mamma ved vinduet, og vi har blitt enige om at det er en god ordning, for «da lufter rommet seg», som hun sier, som om det var rommet det gjaldt.

De første ukene var de rareste i mitt liv. Man skal ikke tro at det bare er rørende å flytte hjem til mor si som førtiettåring; det er også et sammenstøt mellom to velfungerende diktaturer. Hun har sitt system i kjøkkenskapene, bygd opp gjennom femti år, og jeg kom inn med mine vaskeri-vaner og min fattigmanns-cassoulet, og de to første ukene gikk vi rundt hverandre som to katter som deler leilighet, høflige og årvåkne. Hun kommenterte at jeg salta for mye. Jeg kommenterte at hun gikk i trappa uten å holde seg i det nye håndtaket - jeg monterte håndtak første dagen, begge sider, pluss lys med sensor, Terje sendte meg deler i posten med instruks, den fyren abonnerer på omsorg via Posten Norge nå.

Og så, gradvis, fant vi rytmen. Det er som med Kompis: man finner rytmen hvis begge møter opp.

Hun står opp først og setter kaffe. Jeg tar morgenturen - det er rart å gå tur uten hund, så jeg har begynt å gå til butikken hver morgen enda vi ikke trenger noe, nedover den gamle skoleveien, og fjorden ligger der hver dag og driver med sitt, den har ikke merka finanskrisene mine, den lå her før Nav og ligger her etter. Så frokost sammen, med ordentlig duk, for «vi er ikke studenter», og så har vi hver våre avdelinger: hun syr og leser og styrer bygdas informasjonsnettverk over telefon, jeg fikser huset.

Og huset, du. Huset er en gullgruve for en mann som trenger å være nyttig. Femten år med enkefru-vedlikehold: takrenner, vinduskitt, en ytterdør som har subba mot karmen siden Obama. Jeg går løs på det med pappas verktøykasse, metodisk, rom for rom, og mamma står i hagen og «skal bare se litt», som betyr overvåke, og av og til kommer det borti fra naboene, for på bygda ser folk en stige, og en stige er en nyhet, og nyheter må inspiseres.

Det var sånn jeg fikk jobb, forresten. Jeg må nesten le når jeg skriver det. Tre år med søknader, kurs i jobbmestring, hundre avslag i byen - og så står jeg på en stige i mammas hage og skifter takrenne, og Nils-Otto fra nabogården kommer borti og ser på i elleve minutter og sier: «Du er nevenyttig, du. Vi er noen stykker som har snakka om det lenge, at det trengs en altmuligmann i bygda her. Han forrige flytta til Bømlo. Det er takrenner og brygger og hytteservice og faen og hans oldemor, mer enn nok å henge fingra i. Har du firma?»

Har jeg firma. Jeg ringte Bjørnar samme kveld, og Bjørnar, som kan alt sånt, loste meg gjennom det på telefonen over to kvelder: enkeltpersonforetak, regnskap i en app, «og prissett deg ordentlig, du er ikke billig, du er tilgjengelig, det er noe annet». Og Karianne - jeg ringte faktisk Karianne og ba om hjelp, frivillig, det er kanskje det største enkeltbeviset på at medisinen til Iversen virker - Karianne satte opp fakturamal og kontoplan på en søndagskveld og var så entusiastisk at Preben måtte hente henne til middagen tre ganger.

Så nå er jeg altmuligmann. Organisasjonsnummer og det hele. Jeg tar småjobber fire-fem dager i uka, brygger og takrenner og flislegging og ett gjerde som hadde ligget nede siden en nyttårsstorm ingen husker årstallet på. Jeg tjener ikke stort, men jeg tjener, det er mine penger, tjent med pappas verktøy i bygda der han lærte meg å bruke dem, og hvis det finnes en sirkel som kan sluttes penere enn det, så vil jeg ikke vite om den, for da blir jeg bare misunnelig.

Kveldene er stille her. Det tok tid å venne seg til, stillheten, etter femten år med by og gårdsrom og naboer i stereo. Ingen Einar å nikke til, ingen lysslynger. Jeg satt de første kveldene og var rastløs på en måte jeg kjente igjen fra gamle dager, og jeg visste hva den rastløsheten pleide å ende i, og jeg fulgte med på meg sjøl som en nattevakt.

Men så oppdaga jeg trappa utafor kjøkkendøra. To trinn, mot vest. Man sitter der med kveldskaffen, og fjorden ligger nedafor, og sola går ned bak Siggjo eller hva den nå heter, den åsen, jeg har glemt og mamma retter på meg hver gang, og av og til kommer hun ut og setter seg på det andre trinnet, med pledd, og så sitter vi der, mor og sønn, og sier ingenting eller alt, alt etter kvelden.

«Du», sa hun her om kvelden, midt i solnedgangen. «Jeg hører du synger på badet nå om morran.»

«Gjør jeg?»

«Ja. Surt. Fælt. Noe amerikansk noe.» Hun trakk pleddet tettere. «Din far sang aldri. Jeg skulle ønske han hadde gjort det, jeg tror det hadde hjulpet på mangt.» Hun så ut over fjorden. «Så jeg sier ikke noe om det. Syng du. Vekk hele bygda.»

Country roads. Det er den. Jeg tar den for Steinar, hver morgen, surt og skjevt over servanten, og nå vet jeg at hun står i kjøkkenet og hører det og lar være å si noe, og det er kanskje det som er familie, når det virker: folk som hører deg synge fælt og bestemmer seg for at det er musikk.