Sankthans

Bygda brenner bål på sankthans, på odden nedafor kirka, sånn den har gjort siden før noen kan huske, og i år sto jeg der for første gang på over tjue år, med en pølse i neven og mora mi ved sida, og det satt en klump i halsen min fra klokka åtte til langt over midnatt, og jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Det er det samme bålet. Det er det som er saken med bygda, det er det som er både klaustrofobien og nåden i den: det er det samme bålet, samme odde, samme vik, og ungene som løper rundt med snurrebart av saft er de samme ungene, bare med nye navn, og gamlingene i campingstolene er de samme gamlingene, bare at nå er det klassekameratene til mamma som sitter der, og snart, en dag, er det meg.

Jeg dro fra alt dette som nittenåring og kalte det for lite. Jeg husker ordet, jeg brukte det på fest i Oslo i mange år etterpå, «det ble for lite for meg der», og folk nikka, for i byen er det en godkjent setning, det er en setning man får være med på leken for.

For lite. Jeg sto ved det bålet i kveld og prøvde å finne det lille. Nils-Otto kom bort og slo av en prat om ei brygge jeg skal ta for svogeren hans i juli. Dama som driver butikken - hun overtok etter faren, jeg gikk på skolen med henne, Britt Kristin, hun har fortsatt den samme latteren - ropte over folkemengden at hun hadde fått inn den leverposteien «som mora di sier du eter som en gris». Presten, den nye, ung og hipster-skjeggete som han i byen, sto i shorts og snudde pølser til hundre stykker. Og tre forskjellige mennesker, tre, i løpet av én kveld, sa en eller annen variant av «så godt at du kom heim og ser til mor di», og den tredje som sa det var en gammal kompis av pappa, Magnus med gravemaskinene, og han la til, lavt, med blikket i bålet: «Far din hadde likt dette, gutt. Han snakka om deg støtt, han, nede på kaia. Visste du det? Sønnen min i Oslo, sa han. Han kan alt med henda, sa han.»

Jeg visste ikke det. Det er så mye vi ikke får vite før vi står ved bål.

For lite, du. Jeg har bodd femten år i en by med sekshundretusen mennesker og vært så usynlig at det tok elleve dager før noen hadde merka om jeg ble borte - jeg vet det, for jeg har regna på det, i de mørke åra regna jeg på sånt, og fasiten var Arne i første. Her har jeg vært i tre uker, og butikkdama vet hva jeg spiser. Her finnes det ikke anonymitet nok til å forsvinne i, og jeg trodde i alle år at det var det som var trangt ved bygda, og nå står jeg her og skjønner at det var det som var trygt, og at trangt og trygt er det samme stoffet, det kommer bare an på hvilken retning du er på vei i når du kjenner på det.

Midt på kvelden, da bålet sto på det høyeste og gnistene gikk mot en himmel som aldri ble ordentlig mørk - det blir ikke det her i juni, lyset gir seg ikke, det er som Anne-Grethe - ringte telefonen. Det var Seilerne på videosamtale, fra Anne-Grethes altan på Haugerud, hele gjengen stua sammen i skjermen som sild: de hadde sitt eget sankthans, grillpølser i Groruddalen, og Terje hadde med katten i sele, og Ida ropte «VIS OSS BÅLET!» og jeg snudde kameraet mot flammene og hele odden, og det gikk et gisp gjennom Haugerud, og Dawit sa høytidelig at dette var det norskeste han hadde sett i hele sitt liv, «og jeg har sett Slottet».

Mamma måtte hilse. Hun har hørt om dem alle, hun kjenner sagaen, og nå sto hun i bålskjæret og vinka inn i telefonen til en gjeng arbeidsledige i Oslo som vinka tilbake, og Anne-Grethe ropte «TAKK FOR AT VI FIKK LÅNE GUTTEN DERES!» og mamma ropte, mora mi, syttiåtte år, ropte inn i telefonen over hele odden:

«DET VAR DERE SOM LÅNTE HAN TILBAKE TIL MEG!»

Og der. Akkurat der røyk klumpen i halsen, og jeg måtte gå en liten tur bort i fjæresteinene og være for meg sjøl med havet i to minutter, en voksen mann som står og griner i fjæra på sankthans, og det gjorde ingenting, for i bålskjæret ser man sånt, men på bygda har man vett til å la folk stå i fred i fjæra til de er ferdige.

Sankthans er den lyseste natta. Etterpå snur det, sier folk, nå går det mot mørkere tider, og de sier det hvert år med en sånn lun galgenhumor, for de vet, disse folka, de har alltid visst det jeg brukte førti år på å lære:

At det snur, ja. Begge veier. Det er hele nyheten om livet, den eneste som gjelder: det snur begge veier.

Og at man skal stå ved bålet med folka sine mens det brenner, og spise pølsa si, og rope inn i telefoner, og la gnistene gå.

Det ble aldri for lite her.

Det var jeg som var for liten til å se hvor stort det var.