To telefoner

Fra jeg var atten til jeg var nesten tjue levde jeg to liv, og jeg var så god til det at jeg noen ganger tar meg i å være stolt, sånn som man kan være stolt av et innbrudd man har utført feilfritt: teknisk imponert og moralsk kvalm, samtidig, over samme jobb.

Det ene livet het Ingrid.

Ingrid var - er, hun finnes i beste velgående, hun aner bare ikke at hun er litteratur nå - det fineste mennesket i hele videregående. Det er ikke min vurdering, det var konsensus. Hun gikk helse og sosial, hun lo høyt i kantina så folk snudde seg og smilte uten å vite hvorfor, hun huska bursdagen til vaskepersonalet. Og hun valgte meg. Det er fortsatt en gåte på nivå med Bermudatriangelet: av alle gutta som sirkla rundt henne valgte hun den tynne, halvvittige fyren fra ytterst i fjorden, og jeg sa ja. Jeg vil at det skal stå der, uten pynt: hun spurte, på en fest på Frøyland i andre klasse, rett ut, sånn hun gjorde alt, og jeg sa ja.

Hvorfor sa jeg ja? Jeg har brukt mange netter på det spørsmålet, og de enkle svarene er sanne alle sammen, det er det som er så jævlig. Fordi jeg var atten og ville være normal, og hun var den peneste inngangen til normal som noensinne kom til å åpne seg. Fordi jeg faktisk elska henne - og her må du henge med, for dette er det ingen som vil høre: det var ikke løgn, det med Ingrid. Jeg elska lukta av håret hennes og søndagene hos familien hennes og måten hun sovna på midt i filmer med hodet på fanget mitt. Alt det var sant. Kroppen min var bare et annet sted, og jeg trodde, ærlig og oppriktig, sånn man kan tro på det året, at det ville komme, at kjærligheten var lokomotivet og resten var vogner som ville følge etter bare farten kom opp.

Det andre livet het Joachim, og det bodde i telefonen.

Han var tjue, gikk på BI i Stavanger, og vi møttes der to gutter fra distrikta møttes i 2006: på internett, i et chatterom det tok førti minutter å logge inn på fra gutterommet med hjertet som ei skinnegang. Han skreiv «du virker normal lol» og jeg skreiv «du og lol», og det var, får man si, standarden på kurtisen vår, to redde gutter som forsikra hverandre om at de ikke var som de andre der inne, som om vi ikke satt i nøyaktig samme rom.

Vi møttes første gang på kaia i byn, en lørdag jeg offisielt var på fotballtur. Han var mindre kjekk enn på bildet og mye finere i virkeligheten, det er en forskjell, den lærte jeg der. Vi gikk rundt i to timer og prata om alt anna enn det vi var, og så, i bilen hans, i et parkeringshus, kyssa han meg, og jeg skal ikke skrive mange ord om det, men jeg skal skrive dette: det var som å komme i mål. Atten år gammal fikk jeg vite hva alle andre hadde visst siden ungdomsskolen, hva alle sangene handla om, hvorfor folk oppfører seg så idiotisk. Det er en grunn til at alle sangene finnes. Jeg satt i en Golf i et parkeringshus og hele det jævla Grand Prix-arkivet ga plutselig mening.

Og så begynte regnearket.

For det er det dobbeltlivet er, teknisk sett: et regneark. To telefonlogger som må vaskes. To sett venner som aldri må møtes. En kjæreste som lurer på hvorfor du er så rar på SMS i helgene, og en - hva var Joachim? vi hadde ikke ord, «typen» kunne ingen si høyt, vi sa «kompisen min i Stavanger» - en kompis i Stavanger som ble såra hver gang jeg omtalte ham som kompisen min i Stavanger. Jeg loggførte løgnene mine for å huske dem. Jeg hadde system, ekte system, med huskeregler: fotballturer som dekkhistorie måtte legges til helger med ekte bortekamper, i tilfelle noen sjekka. Jeg var nitten år og dreiv kontraetterretning mot mennesker som var glade i meg.

Én gang holdt det på å rakne, og jeg vil ha med den kvelden, for jeg har aldri vært så redd verken før eller siden, og det inkluderer alle legetimer og alle utforkjøringer. Det var russetida, mai i tredje, og det var landstreff-stemning på en camping utafor byn, og jeg sto i køen til pølseboden med Ingrid hengende på ryggen, rød dress, hes etter tre netter, lykkelig - og så så jeg Golfen. Den sto parkert borte ved inngangen, og ved siden av den sto Joachim, med to kompiser fra BI, for Stavanger-russen var der òg, sjølsagt, hele fylket var der, jeg hadde bare aldri tenkt tanken, for i hodet mitt bodde de to livene i hver sin verden, og verdener kolliderer ikke. Jo da. De parkerer ved samme pølsebod.

Han så meg. Jeg så at han så meg, og jeg så at han så henne på ryggen min, og det gikk kanskje tre sekunder, og i de tre sekundene lå hele livet mitt og vippa på en pølsebod-kø: ett ord fra ham, ett hei med feil tonefall, og alt raste. Og Joachim - og dette har jeg aldri fått takka ham for, det er en av grunnene til at denne boka finnes - Joachim snudde seg rolig mot kompisene sine og lo av noe en av dem sa, og gikk andre veien, og kasta bort tre sekunder av sitt eget hjerte for at mitt skulle få slå videre i fred. Han nevnte det aldri siden. Ikke en eneste gang. Det var først i ettertid jeg har skjønt hva det kosta ham, å være den det går an å gå forbi, den som aldri kan kreve et hei. Jeg ga ham den rollen i atten måneder og kalte det å være forsiktig.

Ingrid kjøpte pølse til meg og spurte om jeg fraus, siden jeg skalv. Jeg sa det var kaldt. Det var attende mai og nitten grader.

Man betaler for sånt. Ikke med avsløring - jeg blei aldri avslørt, det er nesten det verste, jeg var for god - man betaler innvendig, med valutaen som heter å være til stede. Jeg var aldri helt hos Ingrid, for en del av meg satt og vokta telefonen. Jeg var aldri helt hos Joachim, for en del av meg satt hjemme hos Ingrid og hadde det vondt på hennes vegne, en slags stedfortredende anger, siden hun ikke visste at hun hadde noe å angre på meg for. Jeg var to halve gutter i to hele forhold, og begge fikk femti prosent og fortjente hundre.

De beste stundene i hele den perioden var de sjeldne helgene i Stavanger, når dekkhistoriene gikk opp og jeg fikk et helt døgn i hybelleiligheten hans på Storhaug. Vi gjorde ingenting. Det er det som er så rart å tenke på nå, med tanke på hvor mye planlegging, løgn og logistikk som lå bak hvert døgn: vi brukte dem på ingenting. Vi lagde taco. Vi så film med føttene i kryss over hverandre i sofaen. Han leste økonomipensum og jeg leste ingenting og plaga ham, og vi sov - bare sov - med vinduet på gløtt så måkene vekte oss. Det var det ulovlige, viste det seg. Ikke det folk tror er det ulovlige, det hadde vi liksom fått teknisk klarering for i egen skam, det var gjennomførbart, det kunne gjemmes. Men tacoen. Søvnen. Føttene i kryss. Hverdagen var det forbudte, det var den ingen av oss kunne forklare hjemme, en hel søndag av vanlig, kjedelig, gudsvelsigna samliv - det var den vi smugla, som andre smugler sprit, og jeg har aldri smakt noe sterkere siden.

Joachim ville mer, sjølsagt. Han var lenger framme enn meg, han hadde ord for seg sjøl, han sa «jeg er homo» like rolig som andre sier «jeg er fra Time», og han sa etter hvert setninga jeg grudde meg mest til i hele verden: «Du kan ikke holde på sånn her, du ødelegger tre folk, og jeg er en av dem.» Vi krangla i den Golfen så det dugga rutene, og det var vår eneste form for offentlighet, dugga ruter i parkeringshus, det var hele republikken vår.

Det tok slutt i to omganger. Joachim først: han møtte en som kunne holde ham i handa på gata i Stavanger, og han valgte det, og han hadde rett, og jeg låste meg inn på gutterommet og sa til mamma at jeg hadde vondt i magen og lå et helt døgn og sørga over en person ingen visste eksisterte. Sorg uten vitner er forresten det ensomste som finnes, det kan jeg skrive under på, det burde stått om det i helsebøkene til Ingrid.

Og så Ingrid, et halvår seinere, og her kommer det jeg skammer meg mest over i hele livet, mer enn alt seinere fyll og alle seinere idiotier: jeg klarte ikke å si sannheten, så jeg ble en dårlig kjæreste isteden. Gradvis, feigt, styrt: kaldere, fjernere, til hun til slutt gjorde jobben for meg og slo opp, gråtende, og ba om unnskyldning - hun ba om unnskyldning, til meg - for at hun «ikke klarte å nå inn». Jeg lot henne bære det. Jeg sto i gangen hennes og lot det fineste mennesket i hele videregående tro at feilen lå hos henne, for det var billigere for meg den kvelden.

Atten måneder. To telefoner. Null avslørt.

Full pris.

Det er den novella. Jeg skulle ønske den var oppdikta.