Skapdøra

Folk tror det er én dør. Det er det de spør om: «Når kom du ut?» Som om det var en dato, en enkelt terskel, ett skritt og så sto man i sola. Jeg skal si hvordan det faktisk var. Det er ikke én dør. Det er en jævla adventskalender, og bak hver luke står det et menneske du er glad i og venter på å få vite hvem du er, og du åpner dem én og én, i den rekkefølgen du tør, og noen luker står du foran i årevis.

Første luke: meg sjøl, en gang det siste året i Stavanger-tida, da Joachim var borte og Ingrid var borte og jeg satt igjen med regnearket og ingen gevinst. Jeg sa det høyt, aleine på hybelen i Oslo dit jeg hadde flytta for å «studere», som var mitt ord for å jobbe deltid på lager og finne ut av ting: Jeg er homo. Høyt, ut i rommet, til ingen. Stemmen holdt nesten ikke. Det er det raraste jeg vet, at man kan skvette av sin egen setning, men det gjorde jeg, jeg måtte sette meg.

Andre luke: Live. Kollektivet på Tøyen, tre soverom, mugg på badet, Live på kjøkkenet klokka to om natta med te og eksamensangst. Hun er fra Trondheim og studerer psykologi og har det psykologistudenter har før de blir psykologer: ekte, udannet nysgjerrighet. Hun spurte om jeg hadde dame på gang, jeg sa nei, hun sa «fyr, da?», helt lett, i forbifarten, sånn man legger en kopp i vasken - og der sto den plutselig åpen, luka, uten at jeg hadde åpna den, og jeg ble sittende og se ned i teen, og Live sa, stille: «Du. Det er helt greit. Du bestemmer når og om vi snakker om det.» Og så snakka vi om det til halv seks om morran, og da hun gikk og la seg sa hun i døra: «Takk for tilliten, ass. Sov nå.» Takk for tilliten. Folk aner ikke hvilke setninger som blir stående i andre folk. Live tror sikkert ikke hun har sagt noe som helst viktig i sitt liv. Hun har sagt den.

Tredje luke, den tyngste: hjem.

Jeg tok den i romjula da jeg var tjueto. Jeg hadde bestemt meg i toget vestover, sånn man bestemmer seg i tog, med panna mot ruta og Ustaoset forbi i mørket. Karianne fikk det først, på kjøkkenet hjemme, andre juledag, mens foreldra var i et juleselskap. Søstera mi hørte på hele den stotrende talen min - jeg hadde øvd, jeg hadde faen meg disposisjon - og så sa hun: «Ok. Var det det? Jeg trodde du skulle si du hadde gjeld.» Og så, etter en pause, med kulepenn-blikket sitt: «Hvem vet det? Jeg vil vite hvem jeg kan snakke med.» Hun laga liste. Hun organiserte comingouten min som hun organiserte alt, og jeg har aldri vært så glad for å bli administrert.

Mamma dagen etter. Jeg fikk ikke sagt mer enn halve setninga før hun begynte å grine, og jeg trodde et forferdelig sekund at det var den vonde gråten, og så sa hun: «Endelig. Endelig, gutten min. Jeg har venta i mange år på at du skulle klare å si det til meg.» Hun hadde visst. Sjølsagt hadde hun visst, hun med nesa, hun visste før meg, tror jeg. Og så sa hun det bare mødre kan finne på å si midt i historiens største øyeblikk: «Men du er så tynn. Er det noen som lager mat til deg i den byen?» Det store og det lille i samme åndedrag. Det er mamma. Det er hele mamma.

Og så pappa.

Jeg utsatte pappa til siste kvelden, og jeg skal være ærlig om hvorfor: det var ham jeg var redd for. Ikke redd for sinne, pappa har aldri vært sint en dag i sitt liv, redd for det verre - stillheten, at det skulle bli en garasje mellom oss for alltid. Han satt i stua og så på nyhetene, og mamma og Karianne fant plutselig på ting på kjøkkenet, hele huset var regissert, alle visste, og jeg satte meg i den andre stolen og sa: «Pappa. Jeg må si deg noe.» Og han skrudde av TV-en. Det høres ut som ingenting. Mannen skrudde av TV-en midt i nyhetene, det hadde han ikke gjort siden Kong Olav døde.

Jeg sa det. Tre ord, de tre dyreste orda jeg eier.

Pappa satt stille. Lenge. Jeg hørte kjøleskapet durte på kjøkkenet, jeg hørte mitt eget blod. Og så nikka han sakte, sånn han nikker når en motor endelig avslører hvor feilen sitter, og sa:

«Sånn.»

Det var alt. Og så, etter enda en stund, mens han skrudde på TV-en igjen, som en avsluttende signatur: «Det skal godt gjøres å finne seg kar som er verre å ha i hus enn han fyren til Karianne. Han kan ikke skifte dekk engang.»

Det er den lengste talen faren min har holdt om følelser noensinne. Karianne lo så hun måtte sette seg da jeg refererte den. Preben fikk høre den i sommer og tok den som den hederen den faktisk er: du er målestokken, svoger. Ny kar i familien må bare slå dekkskift, så er han inne.

Jeg reiste tilbake til Oslo tredje januar, og på perrongen, da toget kom, gjorde pappa noe han aldri gjør: han tok rundt meg. Klossete, hardt, kort, en klem utført av en mann som fikk sin siste klem under Gerhardsen. Og inn i skulderen min, så lavt at jeg valgte å tro at jeg skulle høre det, sa han: «Du er grei nok som du er, gutt. Det har du alltid vært.»

Så det er svaret, når folk på fest spør når jeg kom ut, og venter på dato:

Jeg kom ut i november på en hybel, i mars på et kjøkken på Tøyen, i romjula på Vestlandet, luke for luke, og jeg er ikke ferdig, det blir man visst aldri, det står folk bak luker ennå.

Men den største luka åpna seg på en perrong i januar, og bak den sto det en taus mann fra et mekanisk verksted og hadde stått der hele tida.

Grei nok som du er. Det har du alltid vært.

Man kan leve lenge på sånt. Jeg sjekka. Man kan leve på det ennå.