London Pub

Live fulgte meg dit første gangen, det er sant og det får stå her: tjueto år gammal mann måtte ha med seg psykologistudine som støttekontakt for å tørre å gå inn på et utested. Hun sto med meg utafor i ti minutter mens jeg «røyka ferdig», som var kodespråk for å utsette, og til slutt sa hun: «Du. Det er en pub. Det er ikke en portal. Du kommer ut igjen på samme sida av byen.» Og så gikk vi inn, og der tok hun feil, for det ER en portal, det er akkurat det det er, og jeg kom aldri helt ut igjen på samme sida av noe som helst.

Jeg vet at London Pub er en sjapp. Jeg vil ha det protokollført at jeg vet det: det er øl i plastglass når det er trangt, det er klissete gulv og for høy musikk og turister som har lest om stedet i en guidebok, og de over tretti klager over musikken og de under tjuefem klager over de over tretti, og dopapiret er aldri der det skal være. Det er en sjapp. Men du skal ha vokst opp med ett eneste ord for deg sjøl, og det ordet ropt etter en mann med blå matpose på en fergekai, for å skjønne hva den sjappa gjør med en førstegangsreisende.

Jeg ble stående rett innafor døra. Og det jeg husker best er ikke musikken og ikke lyset, det er det kroppen gjorde: den slapp. Skuldrene mine, som hadde stått parkert oppunder øra siden ungdomsskolen, sank ti centimeter på tre sekunder. Det var menn som dansa med menn, og damer som kyssa damer, og ei drag-dronning i skranken som var to meter i hælene og bestilte fire øl med en autoritet som kunne styrt Forsvaret, og ingen - ingen - så en ekstra gang på noen. Det fantes ikke noe å avsløre der inne. Jeg hadde brukt ti år på å bygge et varslingsanlegg, sensorer på alle fingre og i blikket og i stemmen, hele det dyre systemet som passer på hvordan man sitter og hva man ler av og hvor lenge man ser - og så gikk jeg gjennom ei dør i Oslo sentrum og hele anlegget mista signalet. Det suste i meg av all strømmen som plutselig var til overs.

«Du glaner», sa Live og dro meg til baren. «Alle nye glaner. Det er lov.»

Jeg dansa den kvelden. Jeg må nesten le når jeg skriver det, for jeg hadde ikke dansa siden skoleball med Ingrid, jeg trodde ikke kroppen min hadde den funksjonen installert, og så viste det seg at den hadde ligget der hele tida, ferdig montert, og bare venta på trygg strømtilførsel. Jeg dansa som en mann som lærer det på direkten, altså grusomt, og det var det deiligste ved hele kvelden: at det var grusomt og at det ikke spilte noen rolle. En eldre fyr med bart og hawaiiskjorte danste forbi og ropte «FØRSTE GANGEN?» og jeg ropte «SYNS DET?» og han ropte «JA!» og ga meg high five og danste videre, og det var hele samtalen, og den står igjen som en av de viktigste jeg har hatt.

Og så var det han i baren. Jeg skal ikke dvele, dette er ikke den sjangeren boka - jo, forresten, det er akkurat den sjangeren boka, men ikke ennå, ikke i denne novella. Jeg sier det sånn: det var en fyr i baren, og vi snakka, og han la handa si over mi på bardisken, midt i lokalet, midt i lyset, uten å sjekke rommet først. Uten å sjekke rommet først. Jeg hadde aldri blitt tatt på av noen som ikke sjekka rommet først. Jeg måtte gå på do og stå litt med panna mot flisene, tjueto år gammal, fordi en fremmed hadde latt handa si ligge i fred på en klissete bardisk.

Live fant meg der inne til slutt - damene og homsene deler jo dovaner, det er en av alliansens eldste grunnpilarer - og hun så på trynet mitt og sa: «Går det bra?» Og jeg sa, og jeg husker at jeg måtte lete etter formuleringa, for det fantes ikke ferdige ord for det heller:

«Det går så bra at jeg ikke har system for det.»

Hun kjøpte en øl til meg og en til seg og skålte og sa: «Velkommen ut, ass. Det var på tide. Du har vært flink lenge nok.»

Du har vært flink lenge nok. Der satt den. For det var jo det jeg hadde vært, i alle år: flink. Flink til å være halv, flink til å føre to logger, flink til å ikke bli sett. Flinkheten min var et livsverk, og den kvelden begynte rivinga, og riving, skal jeg si deg, riving er undervurdert. Alle snakker om å bygge seg opp. Ingen forteller deg hvor sinnssykt godt det er å rive noe man aldri skulle bygd.

Vi tok natt-trikken hjem til Tøyen, Live sovna på skuldra mi med kebab i fanget, og jeg satt og så på Oslo som passerte i vinduet og tenkte at der ute gikk det tusenvis av gutter og menn med varslingsanlegg på full drift, i bygder og blokker og parkeringshus, og at ingen av dem visste at det fantes ei dør der strømmen kunne skrus av.

Det er en sjapp. Klissete gulv, plastglass, dopapir på avveie.

Det er den viktigste bygningen i livet mitt. Begge deler er sant samtidig, og hvis du har lest boka hit, veit du at det er sånn alt det viktigste er.