Gaysir

Jeg har en profil på Gaysir, og hvis mora mi leser dette: det er et diskusjonsforum. Der diskuterer vi. Vi diskuterer så det holder, mamma, flere ganger i uka, av og til to ganger samme natt hvis diskusjonen var god.

Brukernavnet mitt skal jeg ikke ut med, men det inneholder ordet «fjord», for jeg laga det klokka to om natta med Live som konsulent, og hun mente at «fjord» var «autentisk og markedsførbart, du er liksom kortreist», og hun har rett, det viser seg at halve Oslo har flytta hit fra en kyststripe og lengter hjem til vann de ikke orka å bli ved. Vi finner hverandre på det. «Fjord, du og?» Ja. Fjord, jeg og.

Det folk ikke skjønner med sånne steder - de som aldri har trengt dem - er at det ikke først og fremst er et sextorg, selv om det gudhjelpemeg er det òg, og jeg klager ikke, protokollfør at undertegnede ikke klager. Det er et kartverk. Du vokser opp og tror du er den eneste i verden, så den eneste i fylket, så en av kanskje fire i landet, og så logger du inn og der er de: tre tusen pålogga en vanlig tirsdag. Rørleggere i Bodø. Bønder i Valdres, med traktorbilde. Lærere, økonomer, en prest - en prest! - og pensjonister med profiltekster som «enkemann, glad i fjellet, savner å holde rundt noen», som er den setninga på hele internett som har fått meg nærmest til å grine. Man scroller gjennom hele det skjulte Norge, kommune for kommune, og tenker: der er vi. Vi var her hele tida, hele gjengen, spredt utover som hemmelige nødhavner langs en kyst ingen hadde tegna kart over.

Men jeg skal være ærlig, det er liksom kontrakten i disse bøkene: jeg er der mest for diskusjonene av den andre sorten. Jeg er tjuetre og jeg har ti år å ta igjen, det er sånn jeg regner det, og jeg vet at det er dårlig matematikk og jeg bruker den likevel. Alle jevnaldrende rundt meg fikk øve seg i fred: de fikk klining på ungdomsskolen, kjærestesorg på videregående, hele det statsstøtta pensumet i å være kropp blant kropper. Jeg satt og førte regneark. Så nå tar jeg igjen, med den grådigheten som bare de nykonverterte har, og jeg skal ikke skrive detaljert om det, ikke fordi jeg rødmer, men fordi detaljene ikke er poenget. Poenget er dette: hver eneste gang, også de gangene som var klein eller feil eller ble til en historie Live får servert med frokosten - hver eneste gang er det et under at det går an. At man kan si det høyt, ønske seg noe høyt, og at verden ikke går under av det. Jeg tilbrakte ti år i visshet om at mitt begjær var en bombe som ville ta med seg hele familien i smellen. Det viste seg å være helt vanlig menneskegreier. Man må nesten le. Man må nesten grine. Jeg gjør begge, om hverandre, gjerne på natt-trikk.

Noen møter blir historier. Han som hadde utstoppa ugle i soverommet og MÅTTE fortelle om den i tjue minutter, og jeg som er den jeg er endte med å høre om ugla, hele ugla, og dro hjem uten noe annet enn uglekunnskap og en merkelig fred. Han som viste seg å være fetteren til en fra kurset i - nei, det er en annen bok. Han i Bærum som ba meg snike inn bakveien «på grunn av naboene», og jeg sto i det trappeoppganget og kjente det gamle mørket slå opp som kjellerlukt: rommet-som-må-sjekkes, livet på bakveier. Jeg gikk. Jeg skreiv en melding i drosja, som jeg ikke hadde råd til, drosja altså, meldinga var gratis: «Ingen vits. Jeg har gått ut hovedinngangen siden i fjor. Lykke til med naboene.» Arrogant? Sikkert. Men jeg har vært han i Bærum. Jeg var han i Bærum i ti år, og jeg vet at det eneste som til slutt hjalp, var synet av folk som gikk ut hovedinngangen som om det var normalt. For det er normalt. Det er det mest normale i verden, det tok meg bare et par tiår å få papirene i orden.

Og én gang - dette er den historia jeg egentlig vil fortelle - skreiv det en sekstenåring fra et sted i Sogn. Ikke sjekking, unger sjekker ikke sånne som meg, jeg er antikvarisk for dem. Han hadde sett i en tråd at jeg var derfra omtrent, og han skreiv: «hei. er det verd det å flytte til oslo. er det bedre der. helt ærlig.»

Jeg satt lenge med den. Man skal ikke svare stort og svulstig til en sekstenåring, de har dritt-detektorer av militær kvalitet. Så jeg skreiv det som var sant og kort:

«Helt ærlig: ja. Men det beste er ikke Oslo. Det beste er at du slutter å passe på hva ansiktet ditt gjør. Det kan skje flere steder. Oslo er bare stedet der jeg fikk det til. Hold ut. Du er ikke feil, du er tidlig.»

Han svarte med en tommel. Sekstenåringer, altså. Man gir dem hele hjertet sitt og får en tommel.

Men jeg tenker på ham støtt, han i Sogn. Han ligger vel på et gutterom nå, med telefonen som eneste nødhavn, sånn jeg lå med chatterommet og skinnegang-hjertet. Og et sted der ute ligger det tusen til, og det eneste kartverket de har over sitt eget land, er oss: tre tusen pålogga en tirsdag, rørleggere og prester og enkemenn som er glade i fjellet.

Så jo, mamma. Et diskusjonsforum. Og noe mye større: bevis. Løpende, nattåpent bevis på at vi finnes, at vi alltid har funnes, og at det går an å leve.

Og så av og til deiser to av bevisene sammen ei natt og har det fint. Det får du tåle å vite, mamma. Du med nesa visste det sikkert allerede.