Nachspiel

Det finnes en time av døgnet som er min, og det er nachspielets tredje time, når musikken har gått fra dansbar til sår, når de peneste har dratt hjem med hverandre og de som er igjen er de som ikke vil hjem, og alle forsvara har rent ut av folk, og stua - alltid en stue man ikke kjenner, med IKEA-hylle og én overraskende dyr lampe - fylles av den ærligheten som bare finnes hos fremmede klokka fire.

Jeg er blitt en av dem som blir. Live sier det er fordi jeg «samler», og hun sier det med det psykologiblikket sitt, halvt spøk og hele alvoret under, og hun har rett: jeg samler. Fyll er kjedelig, jeg drikker for mye som alle andre i denne byen på denne alderen, men det er ikke rusen jeg er ute etter, den er inngangsbilletten. Jeg er ute etter timen da folk begynner å fortelle.

Den natta jeg vil skrive om begynte på Elsker, fortsatte hos en fyr som het noe med K på Grünerløkka - vertskapet på nachspiel er alltid noe med K, det er en naturlov - og klokka halv fire satt vi seks stykker igjen i stua hans, og røyken gikk rundt, min røyk, jeg hadde med, det er min valuta på slike bord, jeg ruller og andre forteller, det er en byttehandel eldre enn penger.

Og folka rundt det bordet, du. Ei jente fra Finnmark som var i Oslo på tredje året og fortsatt sa «hjemme» om Vadsø, og som fortalte om mora si som ba henne vente med å si det til faren «til han fikk somla seg ferdig med å bli gammal», og som nå hadde venta i fire år og faren ble bare eldre og aldri ferdig. En fyr på femti pluss, den eldste i rommet, stille hele kvelden, som plutselig fortalte om åttitallet, om venner - han sa navna, han insisterte på navna, «for ingen andre sier dem lenger» - som ble sjuke og borte i løpet av to år, og hvordan han hadde slutta å gå i begravelser fordi det ble flere begravelser enn bursdager, tjueseks år gammal. Det ble helt stille i stua. Han så seg rundt og sa: «Dere aner ikke hvor mye av det livet dere danser oppå som er bygd av dem. Skål for gutta.» Og vi skålte for gutta, seks stykker klokka fire om natta, for menn som døde før vi ble født, og røyken gikk rundt, og noen grein litt, og K-en henta mer å drikke, og det var den fineste gudstjenesten jeg har vært i.

Det er dette de aldri får med i avisene når de skriver om «utelivet» og «festkulturen» og skal bekymre seg. At nachspielet er stedet der stammen limes. Vi er en flokk uten fødested. Alle andre stammer får historia si servert hjemme, med morsmelka og slektstreffa: her er dine folk, her er sangene, her er de som kom før deg. Vi må plukke vår historie sjøl, i stuer klokka fire, fra fremmede med hver sin bit. Sekstenåringen i Sogn får tommelen sin, jenta fra Vadsø får fortalt om faren, femtiåringen får sagt navna høyt en gang til. Det ser ut som fyll. Det er arkivarbeid.

Og jeg, hva ga jeg? Jeg fortalte om Pran. Første gangen jeg fortalte den historia høyt, om kaia og matposen og latteren min som stoppa et halvt sekund for seint - eller for tidlig, jeg får aldri ordna det regnestykket. Og femtiåringen nikka lenge og sa: «Vi hadde en sånn i mi bygd òg. Alle bygder hadde en. De var oss, sendt i forveien uten utstyr.» Sendt i forveien uten utstyr. Jeg skreiv det på mobilen på do etterpå, sånn jeg gjør med setninger som ikke må bort, jeg har et helt notat fullt, det heter «til seinere», og en dag skal det bli - vel. Det er vel dette her det er blitt.

Jeg kom hjem i sekstida. Oslo i soloppgang på en søndag er en by som later som ingenting, aviser i dører, måker over Youngstorget, og jeg gikk gjennom gatene med den svevende tomheten etter en lang natt og var ikke tom i det hele tatt, jeg var stappfull, jeg bar på Vadsø og åttitallet og alle navna, hele det muntlige biblioteket som flyttes fra stue til stue om nettene fordi ingen bygde et hus til det.

Live satt oppe med te da jeg kom inn, hun har eksamensangsten sin, vi møtes ofte sånn, hun på vei opp og jeg på vei ned.

«Bra natt?» spurte hun.

Jeg tenkte meg om. «Jeg var i kirka», sa jeg.

«Du lukter som om kirka har røykelov.»

«Det har den», sa jeg. «Det er en veldig god kirke.»

Hun lo og ga meg te, og jeg satt der i morgenlyset og kjente at jeg snart kom til å sovne midt i koppen, og at det hasta ikke, ingenting hasta, søndagen lå der ubrukt og hel.

Man skal visstnok skamme seg over sånne netter. Det er meninga at jeg skal bli voksen og legge dem bak meg, og det kommer jeg sikkert til å gjøre, alt legger seg til slutt, det vet jeg alt om nå.

Men jeg angrer ikke på en eneste av dem. Det var der jeg fikk historia mi. Ingen fødte meg inn i denne stammen.

Jeg ble adoptert, stue for stue, klokka fire om natta, av fremmede med hver sin bit av arven.