Henrik

Henrik var trettini og bodde på Frogner i en leilighet med stukkatur og vinskap, og i fire måneder i vinter var jeg - hva var jeg? Vi fant aldri ordet, og det burde vært varsellampa mi, jeg som er ekspert på ting det ikke finnes ord for.

Vi møttes på en bar i Skippergata der jeg egentlig bare var innom for å låne dass, sant og si, og han bød meg en drink som kosta mer enn timelønna mi på lageret, og han visste ting jeg ikke visste at man kunne vite: hva som var godt på et vinkart, hvordan man vinker diskret på en servitør, navnet på arkitekten bak bygninger vi gikk forbi. Han var pen på den velholdte måten, sånn menn er pene når de har hatt råd til å være det lenge, og han lo av vitsene mine, ordentlig latter, og jeg skal ikke lyve i min egen bok: jeg ble smigra så det suste. Tjuetre år fra ei bygd i fjorden, og en voksen mann med manikyr og meninger om barolo syntes jeg var det interessanteste i rommet. Man er ikke laga av stein.

Leiligheten hans var som å gå inn i et interiørblad, og jeg gikk rundt den første kvelden og tok på ting, og han syntes det var sjarmerende, sa han, «du tar på alt, som en unge», og jeg sa at der jeg kommer fra sjekker man kvaliteten på håndverket, og han lo den gode latteren, og i fire måneder var det sånn: jeg var frisk luft for ham, og han var sentralvarme for meg.

Og det var fint lenge. Det skal med, for det er sant: det var fint. Han lagde mat som jeg ikke kunne stave, og vi lå i den store senga hans og hørte på plater - han hadde platespiller, sjølsagt, og jeg som trodde det bare var faren min som klamra seg til vinyl - og han fortalte om Paris og Berlin og en sommer på Mykonos på nittitallet, og jeg fortalte om fjorden og krabbene og lageret, og han hørte etter, det gjorde han faktisk, det var ikke det som var feilen.

Feilen kom fram i små drypp, sånn feil gjør. Første dryppet: vi møtte noen han kjente på Theatercaféen, et par på hans alder, og han introduserte meg som «en god venn». God venn. Jeg kjente det gamle regnearket åpne seg i magen, cellene lyste opp, gamle formler klare til bruk. Andre dryppet: han syntes London Pub var «litt mye», og Pride var «vel, du vet, jeg er ikke så opptatt av å definere meg». Han var ute, teknisk sett, hadde vært i årevis, men det var en utgave av ute jeg etter hvert lærte å kjenne: ute innafor Ring 2, ute på lukka middager, ute overalt hvor det ikke kosta noe. Han hadde bygd seg et penere skap, med stukkatur, og kalte det diskresjon.

Og tredje dryppet, det som tømte glasset: en søndagsmorgen sa jeg, lett som bare faen, at han burde bli med hjem en helg og se fjorden, møte mamma, hun ville servert ham makrell og sett ham an med nesa. Og Henrik smilte det ferniss-smilet sitt og sa: «Vi har det jo fint sånn som vi har det. Hvorfor komplisere?»

Vi har det jo fint sånn som vi har det. Jeg lå i den dyre senga og hørte på setninga lenge etter at han hadde sovna. Jeg kjente den igjen. Det var min setning. Det var setninga jeg hadde servert Ingrid i atten måneder, servert Joachim i parkeringshus, servert meg sjøl i årevis: vi har det fint sånn, hvorfor komplisere, hvorfor kreve hele livet når man kan klare seg med halve. Jeg hadde brukt ti år på å komme meg ut av den setninga, og så lå jeg her, i verdens fineste sengetøy, på vei inn i den igjen - bare som gjest denne gangen, i en annen manns regneark.

Jeg gjorde det slutt på en tirsdag, over en kaffe han betalte, gammel vane. Han tok det pent, sånn han tok alt pent, det var ingen scener i Henriks liv, scener var «litt mye». Men helt til slutt, da vi sto utafor og skulle hver vår vei, sprakk fernissen et øyeblikk, og han sa, lavt: «Du har rett, det er det som er det jævlige. Jeg er femten år for gammal til å begynne på det du holder på med. Det er for seint for meg å lære å være sånn som deg.»

Og jeg sa - og jeg mente det, jeg mener det ennå: «Det er ikke for seint. Det er bare dyrt. Det var dyrt for meg òg, og jeg hadde mye mindre å selge.»

Han smilte skjevt og gikk hjemover mot stukkaturen sin, og jeg tok trikken hjem til Tøyen og muggbadet og Live, og jeg husker at jeg satt på trikken og kjente etter om jeg var lei meg, og fant noe annet isteden, noe som ligna mer på det man kjenner når man har vært nære på å kjøre ut men fikk retta opp: hjertebank og takknemlighet i en salig blanding.

For det var det Henrik var, når jeg gjør opp: en utsikt inn i et mulig liv. Det finnes en versjon av meg som ble der, i varmen og vinskapet og diskresjonen, og lot seg presentere som god venn i tjue år til. Den versjonen har det sikkert helt greit. Han har det fint sånn som han har det.

Men jeg har stått i et parkeringshus med dugga ruter og kalt det en republikk. Jeg vet hva «fint sånn som vi har det» koster per år, med renter.

Jeg har råd til mye rart nå. Det har jeg ikke råd til.