Skeive dager

Min første parade gikk jeg i regn, og jeg gikk den med hangover og glitter i skjegget - Live sitt verk, hun sto over meg om morran med glitterboksen og sa «dette er ikke valgfritt, det er konfirmasjonen din» - og jeg skal fortelle det som det var, for det var ikke sånn jeg hadde trodd.

Jeg hadde grudd meg. Det er det ingen som forteller om paradene, at det går folk der som gruer seg, at ikke alle danser seg nedover Karl Johan i ren fryd. Jeg hadde vært ute i under et år, og én ting er en pub med vinduer man ikke ser inn gjennom, én ting er et nachspiel i en fremmed stue - noe helt annet er å gå midt i gata, i dagslys, edru som en dommer, forbi titusenvis av tilskuere med kameraer. Hele det gamle varslingsanlegget mitt, som jeg trodde jeg hadde demontert, viste seg å ha nødstrøm: natta før paraden lå jeg våken og tenkte, helt ærlig, tanker som «hva hvis noen fra bygda ser meg på Dagsrevyen». Tjuetre år gammal. Ute for alle som betydde noe. Og fortsatt redd for et kamera i ei folkemengde. Skapet sitter i veggene lenge etter at man har flytta ut, det er det paradene er til for å drive ut, skjønte jeg etterpå. Det er ikke fest. Det er utdriving, med musikk.

Vi gikk med en gjeng fra Live sitt kull pluss noen fra mine netter, en sammenrasket tropp, og det regna fra Spikersuppa og utover, tett vestlandsregn, jeg følte meg nesten hjemme. Og det som skjedde med meg skjedde gradvis, gate for gate, og jeg skal prøve å få det ned presist, for det er det viktigste jeg har å melde fra dette året:

Første kvartalet gikk jeg som på kamera, stiv i nakken, smilte kontrollert, gikk pent. Sjekka rommet, gammel vane, rommet var en hel by.

Andre kvartalet begynte jeg å se på folka langs gjerdene i stedet for å tenke på hvem som så meg. Og der sto det ikke fiender. Der sto det besteforeldre med regnponcho og flagg. Der sto det småbarnsfamilier der ungene satt på skuldre og vinka som gale, unger som kommer til å vokse opp og tro at dette er normalt, fordi det ER normalt, fordi foreldra deres tok dem med hit i regnet for at det skulle bli det. Der sto det ei dame på min mors alder med et skilt der det sto «GRATIS MAMMAKLEM», og jeg så voksne folk gå ut av toget og få den klemmen og bryte fullstendig sammen i armene på ei vilt fremmed dame, og jeg skjønte at det skiltet fantes fordi det trengs, fordi det står folk i det toget som har mødre som aldri kom på perrongen, og jeg tenkte på mamma som sa «endelig» og måtte se opp i regnet en stund, glitteret rant vel, jeg veit ikke, det regna, det er min forklaring og jeg står på den.

Tredje kvartalet, og dette er det jeg ikke var forberedt på: jeg begynte å gå annerledes. Kroppen tok noen avgjørelser uten å sende søknad først. Skuldrene ned og tilbake. Skrittet lenger. Jeg gikk - det finnes ikke noe bedre ord, og jeg nekter å skamme meg over det - jeg gikk stolt. Og stolthet, viser det seg, er ikke en mening man har om seg sjøl. Det er en gange. Det er noe skjelettet gjør når det får beskjed om at faren er over. Jeg har gått krokete siden ungdomsskolen uten å vite det, og midt på Karl Johan i høljregn retta en tjue år gammel feilstilling seg opp, og det var ingen seremoni, ingen så det, det var bare en mann blant femti tusen som plutselig brukte hele høyden sin.

Og fjerde kvartalet lo jeg og danste og ropte og var en del av dyret, hele det store, våte, glitrende dyret som åler seg gjennom byen en lørdag i juni og sier: vi er her, vi har alltid vært her, venn dere til det, det går fint, det går faktisk helt fint.

Etterpå sto vi på Youngstorget, klissvåte, og drakk øl som smakte regn, og Live slo armen rundt meg og sa: «Nå, konfirmanten. Hvordan var det?»

Og jeg tenkte på Pran med matposen, som aldri fikk en meter av en eneste gate. Jeg tenkte på femtiåringen fra nachspielet, som gikk her da det var færre folk langs gjerdene og verre ord i lufta, han og de gutta hvis navn han insisterer på å si, de som gikk opp løypa i motvind så jeg kunne gå den i regn og glitter og tro at jeg var modig. Jeg tenkte på sekstenåringen i Sogn, som satt et sted med telefonen og kanskje, kanskje, så et klipp fra dette og flytta sin egen utflytting et halvt år fram i hodet.

«Det var som å levere tilbake noe jeg har lånt», sa jeg.

Live så på meg. «Det der skriver du ned», sa hun. «Det der er til notatet ditt.»

Det er det. Det er hele notatet, egentlig, hele «til seinere», og nå står det her:

Jeg gikk én parade, og den var ikke til meg. Den var betaling. Man går for dem som gikk før, og for dem som ennå ikke tør, og en gang i framtida går det en unge i den gata på grunn av oss, uten å vite navna våre, og sånn skal det være.

Man går. Det er hele greia. Regn eller ikke.

Man møter opp, og man går.