Ingrid igjen

Hun fant meg på Facebook i mars. «Hei du. Jeg er i Oslo i helga. Jeg tror du skylder meg en kaffe.» Punktum, ikke smilefjes. Ingrid har aldri trengt smilefjes, hun mener det hun skriver, det var alltid en av de skumleste tinga med henne.

Hun visste. Det var derfor jeg satt på Åpent Bakeri en lørdag og svetta i ei skjorte jeg hadde brukt tjue minutter på å velge. Alle hjemmefra visste nå, det hadde gått halvannet år, og bygdenettet er raskere enn fiber, så hun hadde visst lenge, og hun hadde venta med å ta kontakt, og det var venteperioden som skremte meg. Folk som tar kontakt med en gang vil vel deg noe. Folk som venter halvannet år har regna på noe.

Hun kom inn døra og var seg sjøl, bare mer: sjukepleier nå, i Bergen, samboer, «han er kjedelig på den gode måten», sa hun seinere, og jeg skjønte nøyaktig hva hun mente og kjente et stikk av glede på hennes vegne som nesten velta meg, for kjedelig på den gode måten var det eneste jeg aldri klarte å være for henne.

Vi small-prata i tjue minutter, gamle klassekamerater, hvem som var blitt hva. Og så satte hun fra seg koppen og sa, uten opptrapping, sånn hun gjør alt:

«Ok. Nå det egentlige. Jeg har to ting jeg skal si, og du skal høre ferdig begge, og så kan du snakke.»

Jeg nikka. Man nikker til Ingrid.

«Det første», sa hun. «Da jeg fikk høre det - og jeg fikk høre det på butikken hjemme, av mor til Vibeke, det er en egen historie som du skylder meg en kaffe til for - da ble jeg så sint at jeg måtte sette fra meg handlekurven og gå ut. Og jeg trodde jeg var sint fordi du hadde løyet for meg. Men jeg er sjukepleier, jeg har lært å se etter hvor det egentlig gjør vondt, og det tok meg noen uker å finne det. Jeg var ikke mest sint for løgnen.» Hun så rett på meg. «Jeg var sint fordi jeg brukte to år på å tro at det var meg. Du lot meg slå opp. Du lot meg stå i gangen min og be deg om unnskyldning. Jeg gikk inn i de neste forholda mine og var mindre, jeg dobbeltsjekka meg sjøl i årevis, er jeg for mye, er jeg for lite, når det aldri - aldri, ikke i ett sekund - hadde vært meg. Det er det jeg har trengt å si sida jeg satte fra meg den handlekurven: du tok noe fra meg som var mitt, og det var ikke kjærligheten din, den kunne du ikke rå for. Det var sjølbildet mitt. Det rådde du for.»

Det ble stille. Hun lot det være stille. Sjukepleiere er ikke redde for stillhet, de jobber i den.

Alt i meg ville forklare. Jeg hadde forklaringer på lager til ti år: bygda, tida, Pran, redselen, det fantes ikke ord, det fantes ikke kart. Alt sammen sant. Og jeg kjente at hvis jeg begynte der, hadde jeg gjort det igjen - gjort mitt vondt større enn hennes, en gang til, samme gamle triks i ny innpakning. Så jeg sa det eneste som var mitt å si:

«Du har rett. Alt du sa er sant, og det var meg, og det var aldri deg. Det var feigt, og du betalte for feigheten min, og jeg er lei for det. Ikke lei for at jeg er den jeg er. Lei for at jeg lot deg bære regninga.»

Hun så på meg lenge. Og så nikka hun, ett nikk, som en dommer som godtar et bevis, og sa: «Godkjent. Det var det første.»

«Og det andre?»

Og da - og dette er hele Ingrid, dette er hvorfor hun var det fineste mennesket på videregående og er det ennå - da brøt ansiktet hennes opp i det store smilet, og hun lente seg fram og sa:

«Det andre er at jeg vil høre alt. Alt! Du har vært homo i halvannet år og jeg har måttet få alt brukt via bygdenettet, det er under min verdighet. Er det noen? Har det vært noen? Jeg har venta i halvannet år, begynn på begynnelsen.»

Og så satt vi der i tre timer. Jeg fortalte om Live og glitteret og London Pub og han med ugla - hun lo så hun grein av ugla - og om Henrik, og der lo hun ikke, der sa hun «å, den typen, de finnes hos oss òg», og om paraden i regnet. Og hun fortalte om samboeren og om Bergen og om ei natt på vakta som forandra henne, og et sted underveis skjønte jeg hva som foregikk, hva hun hadde bestemt seg for lenge før hun kom: vi dreiv og bytta. De to åra våre - som hadde ligget i hver vår kjeller som farlig avfall, hennes merka «det var meg som feila», mitt merka «det var jeg som svikta» - vi tok dem opp i dagslys og bytta dem inn mot dette: en vennskap med full historikk. Det er en sjelden vare. Nye venner kjenner bare den nye utgaven. Ingrid kjente den halve gutten, og satt her likevel, frivillig, og ville kjenne den hele.

Da vi skulle gå, ute på fortauet, klemte hun meg hardt og lenge, og så holdt hun meg ut i strak arm og sa:

«Én ting til. Neste gang du finner en du er glad i - en ordentlig en, ikke sånne vinskap-folk - da vil jeg møte ham. Jeg skal godkjenne ham. Jeg har ansiennitet.»

«Det har du», sa jeg. «Du har ansiennitet på hele meg.»

«Jepp. Jeg var der før deg, nesten.» Hun snudde seg og gikk mot t-banen, og over skuldra, uten å snu seg, ropte hun det siste, sånn at halve Ullevålsveien hørte det:

«Og du! Du var faktisk en fin kjæreste! Det var det som var så forbanna forvirrende!»

Man skal ha flaks for å bli tilgitt sånn. Man skal ha mer enn flaks, man skal ha kjent Ingrid.

Jeg gikk hele veien hjem til Tøyen, det tok en time, og jeg brukte hele timen på å være takknemlig, og det holdt så vidt.